Datasets:

trymtv

/

norwegian-parliament-speeches

like 0

Kåre Simensen

M

Arbeiderpartiet

For første gang i nyere historie er en langtidsplan for Forsvaret blitt fulgt opp også budsjettmessig. Norge har et moderne og leveringsdyktig forsvar med høy operativ evne. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, er en av våre fregatter på vei ut for å bidra til et viktig oppdrag for å destruere Syrias kjemiske våpen, mens en annen fregatt er tilbake og kan melde om fullført oppdrag etter å ha vært i Adenbukta. Tre ting er særlig viktig for Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken. For det første: gjennomføre langtidsplanene og styrke operativ evne. For det andre: at den store investeringen i nye kampfly også følges opp, slik at vi sikrer norsk forsvarsindustri. For det tredje: fullt trykk i kompetansearbeidet og den viktige jobben for å ivareta våre veteraner. Norge står i en særstilling i hvordan vi har evnet å omstille og effektivisere Forsvaret i en periode med gode budsjetter. Mange av våre europeiske partnere har skjøvet lignende utfordringer foran seg og er nå tvunget til kortsiktige og dramatiske kutt drevet fram av finanskrisen. Norge har truffet tilsvarende beslutninger fordi vi har vært kloke og framtidsrettede, ikke fordi vi har vært tvunget til det. Resultatene er skapt gjennom et langvarig og omfattende fornyingsarbeid, store struktur- og organisasjonsendringer og en bred politisk vilje og evne til langsiktig satsing på forsvarssektoren. Jeg vil særlig framheve de ansatte i Forsvaret, som har gjort en formidabel jobb. En annen avgjørende suksessfaktor har vært at både Stortinget, regjeringen og forsvarssektoren selv har holdt fast ved og fulgt opp de helhetlige og langsiktige planene. Den rød-grønne regjeringen har konsekvent fulgt opp vedtatte planer med nødvendige forslag til bevilgninger og økt forsvarsbudsjettene i en tid hvor de fleste allierte reduserer. Forsvarsdepartementet sier også i sin evaluering av måloppnåelsen for siste periode at Norge har fått et forsvar med moderne materiell på de fleste områdene, som kan reagere raskere, fly mer, seile mer og øve mer. Denne vedvarende satsingen på Forsvaret har gitt en svært kompetent hær med mer enn ti års erfaring fra Afghanistan, Norge har fått en av Europas mest moderne mariner, og vi har et kapabelt luftforsvar med F-16 i dag. Arbeiderpartiet støtter en økning på 7 mill. kr til Heimevernet utover den styrkingen på 83 mill. kr vår regjering foreslo. Vi gir også vår støtte til at Kystvakten styrkes med 13,9 mill. kr. Samlet sett har vi fått et forsvar med betydelig sterkere operativ evne. Vi kan allikevel være enige om et kontinuerlig fokus på å styrke den operative evnen ytterligere, og at arbeidet for revisjonen av forsvars- og beredskapsplaner fortsatt gis en høy prioritet i 2014. Forsvarets militære evner er styrket gjennom økt trenings- og øvingsaktivitet for alle forsvarsgrener og Heimevernet samt betydelig modernisering av militært materiell. Regjeringen Stoltenberg igangsatte tidenes forsvarsinvestering i nye kampfly, investeringer som vil gi et historisk kapasitetsløft for hele Forsvaret. Investeringene i nye kampfly vil gi en betydelig styrket kapasitet til å ta vare på våre store havområder i nord. Dikteren Roy Jacobsen sa det så fint: «Det er langt dette landet. Det meste er nord.» Som finnmarking vil jeg si at han har helt rett. Det er i nord mange av de viktigste interessene Forsvaret skal forsvare, ligger. Kjøpet av nye kampfly vil ha en stor betydning for et utvidet industrisamarbeid for norsk forsvarsindustri, og jeg kan love at vi skal følge nøye med på at arbeidet med å posisjonere norsk forsvarsindustri fortsatt har et stort fokus. Jeg vil særlig understreke brofasekontrakt for videre utvikling av JSM, og at vi følger opp når det gjelder integrasjon av APEX. Samtidig forutsetter vi at de strenge operative kravene vi stiller til våre fly når de leveres, følges opp. Kompetansereformen er omtalt som den tredje fase i omstillingen. Det er riktig, og det er også viktig. Nå skal jobben gjøres. Realisering av målsettingene i kompetansereformen og innføringen av kjønnsnøytral verneplikt må derfor følges opp av den nye regjeringen. De samme forventningene har vi til arbeidet med ivaretakelsen av våre veteraner. Det må skje med full kraft, rett og slett fordi de fortjener det. Jeg vil også benytte anledningen til å hilse dem som er ute i tjeneste, og ikke minst takke dem som har vært i tjeneste på oppdrag for Norge. Forsvaret skal være en forsikring for vår egen trygghet og våre barns framtid. Vi skal ha et forsvar for vår tid. Vi er der i dag fordi vi gjorde de riktige valg i går.

2013-12-09

Kåre Simensen

M

Arbeiderpartiet

Langtidsplanen fikk god plass i statsrådens innlegg, og det skulle bare mangle. Forsvaret har også vært gjennom en betydelig omstilling de siste årene, og vi har fått tilbake et forsvar med høy operativ evne. Det er også verdt å merke seg at den forrige langtidsplanen var fullfinansiert krone for krone. Til tross for det hadde vi budsjettbehandling også i fjor, og da sa daværende leder av utenrikskomiteen, dagens forsvarsminister fra Høyre: «Vi er villige til å betale for regjeringas beslutninger i motsetning til dem selv.» De foreslo å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for 2013 med til sammen 616 mill. kr, noe partiets talspersoner sa ville gi «større operativ evne, mer øving og mer trening». Men det er langt mellom ord og handling. Det vi ser i dag, er at vi får en økning på kun 13,9 mill. kr. Det er vi selvsagt positive til, men spørsmålet mitt er da: Vil forsvarsbudsjettet som vedtas i dag, gi «større operativ evne, mer øving og mer trening»?

2013-12-09

Kåre Simensen

M

Arbeiderpartiet

Jeg har vokst opp og lever midt i de såkalte nordområdene. Utviklingen fra å være en relativt marginalisert geografisk region til å bli en region av stor geopolitisk betydning for en hel verden er svært spennende. Det er et møte mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk, som utenriksministeren sa. I den forbindelse handler det mye om oss mennesker som bor og lever der. Uttrykket «lys i husan» får utvidet betydning – da sett i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Den rød-grønne regjeringen har utviklet en strategisk og målrettet politikk for nordområdene. De siste årene har vi også fått økt aktivitet på fastlandet, på Svalbard og på øvrige territorier, noe som gjør det nødvendig å styrke suverenitet og territoriell integritet. Av denne årsak er det viktig for Norge å bygge allianser med allierte og Russland og ta i bruk nødvendige politiske virkemidler for å styrke eksisterende samarbeid i nord. I en slik kontekst er både Forsvarets og det siviles samarbeidet mellom Norge og Russland viktig. Sameksistens, samhandling og økonomisk samarbeid bør prege sikkerhetsdialogen i nordområdene. Det er vel unødvendig å si at ingen av de arktiske statene er tjent med et militært kappløp mot nord – ei heller USA og Russland. Vi har et godt samarbeid med vår gode nabo i øst på en rekke sektorer og samfunnsområder. Norge og Russland møtes jevnlig i en rekke politisk fora – både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi ser også at den økonomiske samhandlingen er voksende. Signeringen av grenseboeravtalen og ratifiseringen av delelinjeavtalen i begge lands parlamenter har bidratt til et samarbeid over grensen på Storskog. Jeg er spent på regjeringens gjennomføringskraft i arbeidet for en ny grensestasjon. Man må si ifra når noe knirker i et ellers godt samarbeid. Vi skal og bør si ifra når grunnleggende menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet og homofiles manglende rettigheter blir utfordret i Russland. Vi må si ifra når det planlegges fortsatt drift av Kola-kraftverket, et av verdens farligste atomkraftanlegg, som ligger bare 20 mil unna den norske grensen. Og vi må si ifra når vi blir gjort kjent med at Russland vurderer Novaja Semlja, som grenser til vår kystlinje, som et sted for oppbevaring av atomavfall. Det er svært utfordrende, for å si det pent. Nevnte saker skaper bekymringer for oss finnmarkinger, og det bør det også gjøre i regjeringen Solbergs kontorer. I den forbindelse stilte jeg også et skriftlig spørsmål til utenriksministeren om hva regjeringen vil gjøre. Jeg har ikke tid til å sitere det, men jeg har bare lyst til å gi tilbakemelding til utenriksministeren om at jeg er veldig fornøyd med svaret. Man vil ikke sitte med armene i kors, man vil ta dette opp i bilaterale samtaler mellom de to landene. Jeg takker for det svaret.

2013-12-09

Sylvi Graham

F

Høyre

Komitélederen åpnet debatten i dag med å sitere Nelson Mandelas rosende ord om Norge. Jeg synes det var et dårlig valg av den store mannens mange fantastiske sitater. Norsk selvgodhet trenger ikke Mandelas hjelp, verden trenger iallfall ikke norsk selvskryt. Verden trenger at vi stiller våre ressurser til stadig rådighet. Det budsjettet som skal vedtas i dag, og som Solhjell nettopp kalte i hovedsak et godt budsjett, vil gi Utenriksdepartementet, Norad og utviklingsaktørene de ressurser som må til for på en god måte å ivareta de oppgaver som Stortinget og regjeringen har satt seg som mål innen området: målet om at utviklingspolitikken skal bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og at folk skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom, som i det gamle ordtaket om at det ikke vil være langvarig hjelp å gi folk en fisk, de må lære å fiske. I det lys er jeg glad for at vi med dette budsjettet øker kapitaltilskuddet til Norfund. Investeringer og vekst i næringslivet gir jobber og utvikling. I budsjettforslaget økes Norges bevilgning til Verdensbanken, Det internasjonale utviklingsfondet. Dette er nettopp fondet for de fattigste landene og er både den mest effektive og viktigste multilaterale kanalen for bistand til de 80 fattigste landene i verden. Det er, og skal være, et høyt nivå på norsk internasjonal bistand. Ja, nivået i dette budsjettet er på over 1 mrd. kr mer enn vår bistand var i saldert budsjett for 2013 – om lag 1 prosentandel av BNI, fordi et godt budsjettforslag ble enda bedre her forleden. Det er verdt å merke seg at andelen vi har brukt til bistand i fem av de siste syv årene har vært under 1 pst. – uten at de rød-grønne har hylt opp, som nå, av den grunn. Jeg er særlig glad for at utdanningsbistanden, som var blitt redusert gjennom de to siste stortingsperiodene, nå har blitt et tydelig satsingsområde innenfor norsk utviklingspolitikk, og for at regjeringen nå har som mål at Norge skal ta internasjonalt lederskap i kampen for å styrke jenters utdanning. Dette synes, både i styrkingen av midler til UNICEF og til Global Partnership for Education. Denne regjeringen har med dette budsjettforslaget tydelig vist hvilken retning vi heretter vil gå når det gjelder jenters utdanning. Vi har økt Norges bidrag til GPE med 20 pst. – det er en tydelig beskjed. Det er det første skrittet for å følge opp Sundvolden-erklæringen, som sier at regjeringen skal prioritere jenters utdanning i fattige land, og ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning for alle. Hele 10 pst. av verdens barn har ikke et skoletilbud, melder UNICEF. Det er grunn til å se dette i sammenheng med konfliktområdene i verden og vår humanitære bistand, for 50 pst. av de barna som ikke går på skole i verden i dag, bor i konfliktområder. En annen dimensjon som også ligger Høyres hjerte nær, er kvaliteten i skolen, både her hjemme selvfølgelig, men også i et verdensperspektiv. Dessverre er det slik at det i dag er flere barn som går på skole og ikke lærer nok, enn det er barn som ikke går på skole. 250 millioner barn kan i dag verken lese eller skrive når de begynner i fjerde klasse. Det er overveldende bevis for at jenters utdanning og helse er de viktigste enkeltfaktorene for oppnåelse av også andre utviklingsmål. I Afrika sør for Sahara anslås barnedødeligheten å kunne vært redusert med inntil 40 pst. dersom mødrene deres hadde hatt videregående skolegang. Å satse på kvinner – både på helse og på utdanning er lurt for verdens barn. Det gir positive ringvirkninger. Jenter med utdanning får barn senere i livet. Det er også mer sannsynlig at barn av mødre med skolegang, får gå på skole. Og utdanning av jenter er også avgjørende for kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Jeg er også glad for at Norge har vært så tydelig i vår støtte til sikkerhetsresolusjon 1325, og derfor anerkjent viktigheten av kvinners deltakelse i fredsoperasjoner og fredsprosesser for å sikre en varig og bærekraftig fred. Fremover er det også viktig at vi er like tydelige når det gjelder å målbære funksjonshemmedes rettigheter – ikke bare her hjemme med tilgjengeliggjøring og tilrettelegging, men som et tverrgående tema på alle områder innenfor bistand. Rettigheter for funksjonshemmede er menneskerettigheter. Også på dette området må Norge bli et foregangsland, både med våre stemmer og med våre handlinger. Mangel på respekt for menneskerettigheter rammer marginale grupper hardest og forsterker ulikheter. Noen trenger litt mer for å få like mye!

2013-12-09

Sylvi Graham

F

Høyre

For mange år siden undertegnet jeg som ordfører et opprop med overskriften «Mayors for Peace». I 2011 var jeg på FNs generalforsamling, og i hovedkvarteret i New York ligger det en monter med min og tusenvis av andre ordføreres underskrifter. Det var for så vidt hyggelig å se den igjen. Det som ligger meg på hjertet nå, er de humanitære konsekvensene av kjernevåpen. Vi ser at verdenssamfunnet trår til når folk og samfunn rammes av tsunamier, tyfoner eller tørkekatastrofer. Midler, materiell og hjelpemannskaper strømmer til. Et område som rammes av et kjernefysisk nedslag, vil ingen strømme til. Der har verdenssamfunnet ikke muligheter for å hjelpe. Der vil det bare være lidelser i årevis. Dette kan bare forebygges. I en verden med økende terrorisme vokser også faren for atomvåpen på avveie, og derfor må de bekjempes. Jeg mener at sporet fra Oslo-konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen nå må vokse fra spor til hovedvei, i første rekke fram mot den oppfølgende konferansen i Mexico i 2014. Jeg mener vi trenger en verden uten atomvåpen. Her er plager og utfordringer nok på denne kloden. Plaget er også våre naboer i Ukraina. Verdens øyne er rettet mot det som kan framstå som en dragkamp mellom Russland og EU, utkjempet i Ukraina. Det er viktig at det sies i alle demokratiske parlamenter, slik som her fra vår talerstol i dag: President og politikere i Kiev: Vi ser dere. Lytt til folket. En av demonstrasjonens plakater, som vi kunne se på tv i helgen, lød: De kan ikke stenge oss ute fra Europa, for vi er i Europa. Ukrainas folk drømmer om et reelt demokrati og reell demokratisk innflytelse, og jeg tror at det ukrainske folket er vinnere. Som Nelson Mandela har sagt: En vinner er en drømmer som ikke gir opp. Jeg tror at Ukraina er befolket av vinnere. Julia Timosjenko er en av disse. I helgen hørte vi hennes stemme gjennom hennes datter, som var til stede og talte til hundretusenvis av demonstranter i Kiev. Ja, regjeringen har gjennom sitt arbeid allerede vist at Norge ikke viker tilbake for å ta opp kritiske spørsmål der det er grunnlag for det, enten det er i Ukraina, Russland eller andre steder. Norge skal ha en sterk og tydelig stemme for menneskerettigheter, i både våre nærområder og resten av verden. Det ligger i Sundvolden-erklæringens verdigrunnlag at regjeringen vil bygge sin politikk på at alle mennesker har universelle rettigheter, uavhengig av hvor i verden de bor. Det kaller ikke jeg fravær av ambisjoner.

2013-12-09

Jan Arild Ellingsen

M

Fremskrittspartiet

En klok mann, som har en funksjon i denne salen til daglig, sa en gang til meg: Man blir ikke gjenvalgt til Stortinget ved kun å slåss for kriminalomsorg. Og med all mulig respekt, sånn er det kanskje når det gjelder utenrikspolitikken også – et tema som i den norske hverdagen altfor sjelden blir berørt fordi vi er opptatt av de nære ting. Vi ser det gjennom annonser, enkeltkampanjer og selvfølgelig i medieoppslag i nyhetene. Derfor er det bra at man har i alle fall én ordentlig stor debatt om budsjettet, hvor man er tydelig på hva man ønsker seg med utenrikspolitikken. Man har nok av temaer å debattere: Vi diskuterer EU, Afghanistan og andre utfordringer som står oss nær. Av og til hadde jeg ønsket at flere deltok i debatten, fordi norsk utenriks- og forsvarspolitikk hadde fortjent det – rett og slett fordi det er fundamentalt for oss alle. Problemet eller utfordringen med utenriks- og forsvarspolitikken er ikke å finne noe å gjøre – det er vel heller rett og slett å greie å fokusere på de riktigste og viktigste sakene. Vi har utfordringer mer enn selv Norge vil klare å ta tak i. Da blir jobben vår å sørge for at vi tar de rette grepene på de rette stedene. Man kan godt diskutere kvantitet – at man ønsker en bredest mulig tilnærming, men av og til synes jeg faktisk kvalitet utkonkurrerer kvantitet. FNs rolle vil selvfølgelig også være viktig for den nye regjeringen. Jeg hadde gleden av å være i FNs generalforsamling noen uker i høst, og det er ikke tvil om at mange setter sin lit til Norge, til at Norge skal fortsette å bidra med store bevilgninger for på den måten å hjelpe verdens befolkning der de sliter mest. Det er jeg sikker på vi skal gjøre. Men at denne regjeringen er enda tydeligere på måloppnåelse, er kun et pluss for min del og ikke noe minus. Når vi ser ut mot den store verden, når vi ser på Afrika, Afghanistan og Midtøsten, er det ikke tvil om at selv om vi gjør så godt vi kan, blir det lite i forhold til alle de utfordringene som finnes. Jeg er også glad for at regjeringen har en klar fokusering på at utdanning og kvinner og barns rettigheter er blant det aller viktigste. En hverdag der det handler om å overleve fra i dag til i morgen gjør noe med deg. Kan vi bidra til at flere kan løfte blikket og tenke henimot andre ting, vil det kun være positivt. La meg også si at det er på sin plass å gi en takk til alle dem som jobber for å gjøre hverdagen bedre for andre: de som jobber i frivillige organisasjoner, de som jobber gjennom offentlige organisasjoner eller instanser, og ikke minst de som er i Forsvaret. Jeg er også glad for at utenriksministeren var tydelig på at NATO er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig stilles Forsvaret jevnlig overfor nye utfordringer, ikke minst rollemessig. Hva skal Forsvaret dimensjoneres for? Skal det ensidig dimensjoneres for norsk sikkerhetspolitikk? Skal det beskytte oss mot en mulig fiende i øst, eller er det også andre ting som er viktig for oss? I hverdagen vil jeg si at kanskje er Heimevernet det viktigste vi har. Når justissektoren trenger ekstra hjelp og ber Forsvaret om bistand, er det ofte sånn at Heimevernets volum er det man faktisk trenger. Derfor er jeg glad for at regjeringen har valgt å satse på og styrke bevilgningene til Forsvaret, og ikke minst til Heimevernet. Hvis man skal gjøre en god jobb i forsvarspolitikken, er kostnadskontroll alfa og omega. Jeg er glad for å se at vi har en forsvarsminister som er tydelig, og som tør si nei til ting. Jeg registrerte utspillet i helgen om det svensk-norske samarbeidet om ARCHER, og at Norge har sagt at dette er kanskje ikke det optimale for vår del. Jeg tror at hvis det er noe politikken trenger, er det at man har statsråder som tør å stå oppreist og si fra nettopp om slike ting i stedet for å gå i ring og si tja og ha og kanskje. Jeg registrerte også at andre har vært inne på kampflykjøpet. Det er også en fantastisk stor investering. Da Stortinget behandlet det, var man ekstremt tydelig på at man må ta gjenkjøp tilsvarende verdien ved kjøp av jagerfly. Det tror jeg er en utfordring vi skal komme til å slite med – ikke bare denne valgperioden, men en tre–fire til, minst – om vi noensinne kommer opp på det nivået. Men her regner jeg med at forsvarsministeren har en klar ambisjon. Nordområdene har vært nevnt. Selvfølgelig er nordområdene viktig. Framtiden vår ligger i stor grad i nord. Det er jeg sikker på at vi kommer til å ta vare på, både forsvars- og sikkerhetspolitisk. I så måte er det bra at Svalbard-budsjettet ble nevnt her. Personlig håper jeg at man ser enda mer på mulighetene på Svalbard. Jeg mener man burde sett henimot mulighetene til å etablere en internasjonal redningshub på Svalbard, for vi har en logistikk på Svalbard som få andre i området, om noen i det hele tatt, har. La meg også si to ord om Afghanistan. Det nærmer seg et valg i Afghanistan, som vil bli syretesten på hva som går an og hva som ikke går an. Hovedutfordringen i Afghanistan er fortsatt, etter mitt skjønn, korrupsjon og korrupsjonsbekjempelse.

2013-12-09

Vidar Helgesen

M

Høyre

Når hundretusener av ukrainere i disse dager og timer demonstrerer i gatene for en europeisk fremtid for sitt land, er det et uttrykk for at den europeiske integrasjonsprosessen stikker dypt og favner bredt i Europa. Norge er en del av dette integrasjonsprosjektet, og vi bidrar til det. EØS-avtalen gir oss tilgang til et felles indre marked med 30 andre land. Når vi deltar i dette indre markedet, bidrar vi til økonomisk utvikling både for oss selv og for EU. Det er frihandelens fortjeneste. Debatten i forrige måned om min redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker viste at det er stor oppslutning i denne sal om vår deltakelse i det indre marked. Samtidig er det slik at store deler av Europa fortsatt er rammet av økonomisk krise, slik komiteen også påpeker i sin innstilling. Også norske bedrifter har fått utfordringer som følge av krisen. Det er i vår interesse at det går godt i Europa. Store ulikheter innenfor det indre marked kan skape ubalanser som går ut over oss alle. Det er en viktig grunn til at vi bidrar med betydelige midler til sosial og økonomisk utvikling og utjevning i Europa. EØS-midlene er et solidaritetsbidrag som skal bidra til slik utjevning, og til at mottakerlandene blir bedre i stand til å utnytte mulighetene i det indre marked. 15 europeiske land mottar midler gjennom dagens EØS-finansieringsordninger med en total ramme – med dagens kronekurs – på 15 mrd. kr for perioden 2009–2014. Profilen på bidragene i hvert mottakerland er et resultat av enighet mellom EU, Norge og de andre giverlandene og mottakerlandene. Det er prioriteringer for inneværende periode som har bred politisk tilslutning fra denne sal. Mange av mottakerlandene sliter økonomisk. De svakeste gruppene i våre mottakerland er rammet av offentlige innstramninger og stor arbeidsløshet: Romfolket er Europas største minoritet og en utsatt gruppe sosialt, økonomisk og kulturelt. Gjennom EØS-midlene har Norge satt av om lag 300 mill. kr til tiltak og prosjekter i 10 av mottakerlandene. Over 1,1 mrd. kr er avsatt til det sivile samfunn, hvor vi bl.a. støtter frivillige organisasjoner som tilbyr velferds- og sosiale tjenester. Norge er med dette en av de største bidragsyterne i absolutte tall til sivilt samfunn i Sentral-Europa. Riksrevisjonen gir i sin forvaltningsgjennomgang som ble gjennomført i år, anerkjennelse til arbeidet som er gjort for å styrke mål- og resultatstyringen i den nye forvaltningsmodellen for EØS-midlene. Riksrevisjonen konkluderer også med at EØS-midlene bidrar til å styrke samarbeidet og kontakten mellom Norge og mottakerlandene – en sentral dimensjon ved EØS-midlene. Norge bør fortsatt være villig til å yte finansielle bidrag når vår nåværende finansieringsordning utløper 30. april 2014. Samtidig er det avgjørende at vi sikrer en tilfredsstillende avtale knyttet til norske fiskekvoter til EU. Norge har en rekke tollfrie kvoter som utløper samtidig som finansieringsordningene, og forhandlingene bør derfor ses i sammenheng. Når det gjelder innretning og prioriteringer av norske fremtidige bidrag, vil vi ta utgangspunkt i erfaringene vi har gjort oss fra inneværende periode og selvsagt også i hvilke prioriteringer som vil være tjenlige i årene som kommer. Innsatsområdene vil bli fastsatt i nærmere dialog med mottakerlandene. Vi kommer også i denne sammenheng til å vektlegge videre styrking av det bilaterale samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Det forventes at forhandlingene med EU vil starte om kort tid, og regjeringen vil på egnet måte informere og konsultere Stortingets organer under forhandlingene.

2013-12-09

Vidar Helgesen

M

Høyre

Jeg takker representanten Hansen for gode argumenter å fremføre i diskusjonene med EU. Det har vi allerede fremført og vi vil fortsette den linjen. Når det gjelder måter å konsultere og diskutere viktige EU-spørsmål med Stortinget på, har vi igangsatt et arbeid og en diskusjon knyttet til ulike modeller som er tenkelige. Det har også tidligere vært diskusjoner i Stortinget rundt nye arbeidsformer om EU- og EØS-spørsmål. Det er noe vi vil komme tilbake til, og vi vil selvsagt også gjerne ha en dialog med Stortinget selv om hvilke arbeidsformer som er mest tjenlige i denne sammenheng. Men vårt utgangspunkt er klart: Vi ønsker mer diskusjon fordi EØS-spørsmål er så viktige for norsk politikk og for norsk hverdagsliv.

2013-12-09

Vidar Helgesen

M

Høyre

Våre nordiske naboer er våre nærmeste venner i EU-sammenheng. Det er med dem vi ofte har de tetteste konsultasjonene om de allehånde spørsmål som oppstår når EØS-direktiver skal innlemmes. Vi bør absolutt se på måter å forankre, forsterke og fordype samarbeidet på på praktisk måte. Jeg har hatt diskusjoner med både min svenske og min danske kollega om hvordan vi kan fordype og forsterke vårt praktiske samarbeid i disse spørsmålene og tar med meg dette gode råd fra representanten Nybakk i sammenhengen.

2013-12-09

Vidar Helgesen

M

Høyre

Samtidig som spørsmålet om Norges relasjon til Ukraina er en sak som tilligger utenriksministeren, er det ingen tvil om at den er viktig også i et europapolitisk lys. Jeg hadde i marginen av EØS-rådsmøtet i november en samtale med presidentskapets utenriksminister, den litauiske utenriksministeren, om Ukraina-spørsmålet, ikke minst fordi det var i de timene at nyhetene begynte å komme fra Kiev om hvor det bar. En av diskusjonene vi har hatt, er om norske erfaringer med EØS-avtalen vil kunne være nyttig å formidle overfor Ukraina dersom – og forhåpentlig når – vi en gang vil inngå en assosieringsavtale. Der vil det fra norsk side være velvillighet. Det er en dialog vi har med EU.

2013-12-09

Vidar Helgesen

M

Høyre

Regjeringen har gitt uttrykk for at Norge er villig til å videreføre og fornye våre EØS-midler. Vi har også overfor EU gitt uttrykk for at når EU for første gang i sin historie reduserer sine budsjetter, er det ikke naturlig å forvente sterk økning fra norsk side. Så er vi samtidig opptatt av at dette ikke bare er forhandlinger om EØS-midlene, men også forhandlinger om fiskekvoter. Norsk markedsadgang for fiskekvoter er svært viktig for oss. Derfor er det viktig å se forhandlingene som en helhet, og det er med det utgangspunktet vi går inn i forhandlingene.

2013-12-09

Svein Roald Hansen

M

Arbeiderpartiet

Statsråden vil ha bred ryggdekning for at vi skal fortsette å bidra når han nå skal inn i nye forhandlinger, men jeg ber ham merke seg en litt grinete merknad fra forrige komité. EU må få beskjed om at lommeboken ikke nødvendigvis er vidåpen når statsråden kommer tilbake til salen og skal ha støtte for forhandlingsresultatet. Det kan være godt å ha med seg i forhandlingene. Det er ment som en positiv støtte. Jeg har et spørsmål som dreier seg om noe annet. Representanten Halleraker sa at regjeringen har lagt listen høyt i europapolitikken, og viste for så vidt til regjeringsplattformen, og også at man har en ambisjon om mer og tidligere involvering av Stortinget. Det er positivt. Europautvalget er regjeringens konsultasjonsorgan, og jeg går ut fra at det selvsagt vil fortsette. Men på hvilke andre måter tenker statsråden seg at man skal involvere Stortinget i arbeidet med å utforme norske posisjoner?

2013-12-09

Svein Roald Hansen

M

Arbeiderpartiet

Det mest slående ved den nye regjeringens plattform på utenriksområdet er fraværet av ambisjoner og initiativ. Det skal føres «en realistisk utenrikspolitikk» som skal føre til «faktiske resultater for det norske folk», heter det, men ikke ett ord om hva man ønsker å oppnå, hva slags resultater man skal ha, ikke ett initiativ som skal tas. Da Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, var det med en rekke initiativ og konkrete målsettinger i regjeringsplattformen. Vi løftet opp nordområdestrategien til å bli det viktigste strategiske satsingsområdet, og fikk avklart delelinjen med Russland. Vi reiste forslaget om et forbud mot klasevåpen, og fikk det gjennomført. Vi ønsket å styrke Norges muligheter som bidragsyter i konfliktløsning, og lyktes på flere områder med det. Vi ville ta initiativ til å hente fram igjen visjonen om en verden uten atomvåpen, og vi gjorde det. Men i denne regjeringsplattformen er det verken nye ideer eller tanker om løsninger. Jeg hadde håpet at denne debatten kunne klargjort noen viktige forutsetninger for den politikken Norge skal stå for i årene som kommer. Betyr den felles komitémerknaden «at Norge fortsatt skal være en betydelig aktør og bidragsyter for å skape varig utvikling og vekst i fattige deler av verden», at utviklingsbudsjettet nå skal være på 1 pst. av BNI også i årene framover? Eller skal vi hver høst oppleve et politisk spill hvor regjeringen foreslår lavere nivå, altså kutt, som Kristelig Folkeparti og Venstre skal forhandle opp til 1 pst., og således få «demonstrert» at de har innflytelse? Da jeg hørte på representanten Kristian Norheim, var budskapet helt klart: 1 pst. er ikke viktig. Han pekte på at 1 pst. er «en blindvei» og «en hvilepute», og at friere handel og investeringer for å skape vekstkraft, skape arbeidsplasser, er det som skaper utvikling. Ja, det er riktig at det er viktige elementer, men det er samtidig for snevert. Utdanning, helse, rettferdig fordeling, et godt skattesystem og en bærekraftig forvaltning av et lands naturressurser til beste for hele befolkningen er også viktige elementer og forutsetninger for å få til investeringer som kan skape vekst og arbeidsplasser. Der blir tilnærmingen for snever, og det brukes som et argument for å hevde at det er ikke antall milliarder som er viktig, men resultatene. Ja, resultatene er selvsagt det viktigste, men antall milliarder er heller ikke uvesentlig, og elementene som vi skal spille på, er mange. Jeg synes utenriksministeren i denne debatten bør klargjøre om regjeringen nå tar inn over seg de politiske realitetene, at det i denne salen er et stort flertall som mener at vi skal legge bistandsinnsatsen på 1 pst. av BNI. Ved fjorårets budsjettbehandling foreslo Fremskrittspartiet ikke bare store kutt i bistandsbudsjettet, de gikk også heftig til verks på Utenriksdepartementets driftsbudsjett med et kutt på 172 mill. kr. Det var faktisk 8,5 pst. av driftsbudsjettet til UD. Høyre var mer forsiktig, men de kuttet de også, med 10 mill. kr. Da er det interessant å se: Hvorfor er ikke dette gjentatt i år? Er det ikke «unødvendig byråkrati» denne regjeringen skal kutte? Eller var det slik at disse partienes alternative budsjetter i fjor ikke var alvorlig ment? Er det grunnen til at man nå ikke har tort å røre disse postene? Jeg mener det er fornuftig at de ikke har gjort det, men det må jo være et tankekors at det man foreslår i opposisjon, tør man ikke å iverksette i posisjon. Litt om forsvar. Regjeringen varsler at den skal gjennomgå forutsetningene og beslutningsgrunnlaget i den langtidsplanen som ble vedtatt i juni, som andre har pekt på, og som også forsvarsministeren berørte i sitt innlegg. Hun forsikret at det ikke er omkamp. Men likevel vil det skape usikkerhet om den omfattende omstillingen Luftforsvaret står på trappene til, med utvikling og samling av kampflybasen for våre nye kampfly på Ørlandet og framskutt base på Evenes og andre viktige elementer, vil bli gjennomført. Det er viktig at den gjennomgangen som nå foretas, går så raskt som mulig, slik at usikkerheten kan legges bort, og at det eventuelt gjøres nye vedtak der forsvarsministeren og regjeringen mener det er grunnlag for det. Så er det vanskelig ikke å komme inn på, som andre har nevnt, at det er ganske stor avstand mellom det som ble hevdet i fjorårets budsjettdebatt og i budsjettdebattene før det fra nåværende forsvarsminister og daværende leder av utenriks- og forsvarskomiteen og hennes partifeller. Høyres forsvarspolitiske talsmann, Ivar Kristiansen, gikk – jeg hadde nær sagt som vanlig – friskere i vei når det gjaldt beskrivelser, og som Sverre Myrli viste med sine sitater: Det var krise i Forsvaret på grunn av det man mente var avstand mellom struktur og oppgaver og bevilgninger. Da foreslo Høyre å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for i år med 616 mill. kr. Fremskrittspartiet tok, som vanlig, kraftigere i og foreslo rundt 1 mrd. kr. I tilleggsproposisjonen er styrkingen en økning i bevilgningen til Kystvakten på 13,9 mill. kr. Det er positivt, men det er altså langt, langt unna det dagens regjeringspartier anså som helt nødvendig i fjor. Forsvarsministeren pekte på at det er grenser for hva man rekker på tre uker. Ja, det er det, men man har altså hatt fire år hvor man systematisk har ment å begrunne at man har ligget ca. 0,5 mrd. kr under. Det burde ikke vært så vanskelig å kunne få igjennom på tre uker. Man kan jo heller ikke skylde på mangel på penger, for man fant altså penger til å kutte skatteinntektene med 8 mrd. kr på årsbasis. Så man hadde penger til disposisjon hvis man mente at situasjonen i Forsvaret var så alvorlig at det trengtes en skikkelig økning. Hvis økningen på 13,9 mill. kr er «første skritt» – som forsvarsministeren sa – på opptrappingen, vil det ta 35 år å nå det nivået Høyre mente var nødvendig i fjor, og 70 år å nå det Fremskrittspartiet mente var nødvendig. Da begynner jeg jo å forstå hva regjeringen mener når den sier at den har et generasjonsperspektiv på sin politikk. Så er det riktig som forsvarsministeren sier, at omstillingen i Forsvaret ikke er over. Den vil heller ikke være over når Luftforsvarets nye struktur er på plass, og når kompetansereformen har kommet lenger enn den har. Det er nødvendig å være i løpende omstilling ut fra endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen og ut fra endringer i nye våpensystemer osv. Det mest gledelige med denne omfattende omstillingen i Forsvaret er at den har evnet å frigi mye midler fra ting man ikke lenger trenger, til den såkalte spisse enden. Det må fortsette. Så til slutt noen merknader. Utenriksministeren sa at han ønsket å føre en verdibasert utenrikspolitikk. Jeg tror ikke det er noen uenighet om de verdier som Norge skal forfekte og stå for, menneskerettigheter, demokrati osv., men jeg vil minne om det som en samlet komité starter merknadene sine med: «Komiteen viser til at regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som fremmer norske interesser, norsk sikkerhet, økonomi og velferd, konsentrert om områder der Norge har en forutsetning for å gjøre en forskjell.» Den linjen støtter komiteen. Vi må ikke glemme den interessebaserte utenrikspolitikken. Den ble fremmet av den foregående regjering i en omfattende stortingsmelding som fikk tverrpolitisk tilslutning. Det er det viktig at vi holder fast ved også i de kommende årene.

2013-12-09

Marit Nybakk

F

Arbeiderpartiet

Vi får ta statsråden for europaspørsmål på alvor og på ordet og regne med at han involverer Stortinget mer enn det som hittil har vært tilfellet, for et hasteinnkalt møte i Europautvalget en fredag ettermiddag, da partiene satt i budsjettsamtaler i finanskomiteen, var vel kanskje ikke optimalt i så måte. Men mitt spørsmål dreier seg likevel om noe annet. Det er slik at i Norden har vi arbeidet mye med å fjerne grensehindre. Er det mulig – eller hva mener statsråden – at vi kan samarbeide bedre mellom de nordiske land når det gjelder å implementere EU-direktiv? Vi har nemlig sett eksempler på at fordi vi ikke har samarbeidet godt nok, har EU-direktivene, når de har vært implementert, faktisk ført til større grensehindre og nye grensehindre mellom de nordiske land.

2013-12-09

Marit Nybakk

F

Arbeiderpartiet

I juni 1991 satt jeg i et auditorium på et universitet i Durban i Sør-Afrika. Det var ANCs første frie kongress inne i Sør-Afrika på 30 år. Jeg kom rett fra signingen av kongen og dronningen – det var samme året – der Hovlands salme «Dette er dagen som Herren har gjort» ble urframført. Så kom jeg til Durban, til ANCs første frie kongress, som ble åpnet med andakt og skriftlesing: «This is the day that the Lord made» – og det var det i sannhet. Norges støtte til antiapartheidarbeidet er blitt tatt opp flere ganger før i dag. Det gjelder også bistand til flyktningene og motstandskreftene inne i landet. Det satte for alvor norsk utviklingspolitikk på den internasjonale agendaen, for ikke å si kartet. Norge og Sverige gikk i bresjen for å utdanne og skolere flyktningene i frontlinjestatene. Vi kjenner også historiene om norske diplomater som bar kontanter over grensen til Sør-Afrika. Jeg vil også vise til det Solhjell sa om det. Så har jeg lyst til å si til Sylvi Graham: Jeg synes faktisk vi kan være stolt av det arbeidet vi har gjort, og hvordan vi i flere sammenhenger har banet vei for utviklingspolitikk og konfliktløsing. Vi nyter fortsatt stor respekt for det arbeidet vi gjør når det gjelder både konfliktløsing og utvikling. Dette har gitt oss goodwill i FN-systemet. Vi har gått foran for å sikre 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand. Det kan hende at det var en av grunnene til at vi ble lyttet til da Jens Stoltenberg var en av de statsministrene som ble plukket ut til å bidra til reformer av FN-organisasjonene på landnivå – for øvrig et viktig arbeid. Det vakte oppsikt under generalforsamlingen i høst, sier våre folk som var der, at den nye regjeringen valgte å gå bort fra 1 pst. – dette har noe med signaler å gjøre – for ikke å snakke om at de kuttet i bevilgningen til verdens matvarefond midt i krisen i Syria. Nå har vi registrert at etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, fortsetter vi med 1 pst., og nå forutsetter jeg vel at det skjer også i de neste budsjettene. Et område der Norge virkelig har gjort en forskjell, er å sikre bedre vilkår for kvinner i de fattigste landene. Sissel Rønbeck, tidligere stortingsrepresentant og statsråd, snakket en gang om den lange, lange, lange ørefiken som kvinner har fått opp gjennom historien. I dag er det kvinner i mange land i sør og i en del islamistiske, fundamentalistiske land som utsettes for den lange ørefiken. Hiv, aids, kjønnslemlestelse, høy barseldødelighet og undertrykking er bare noen eksempler. Norge tok et særlig ansvar for tusenårsmålene fire og fem, kvinnehelse og kamp mot småbarnsdødelighet. Erik Solheim ble historisk da han la fram den absolutt første stortingsmeldingen i verden om kvinner, utvikling og rettigheter, for øvrig etter initiativ fra Stortinget. Kampen for kvinners seksuelle og reproduktive helse møter mange hindringer. I FN går katolske og islamistiske land sammen mot prevensjon og sikre aborter – altså for usikre aborter, for å sette det litt på spissen. Jeg forventer at Norges faste og sterke engasjement for kvinners seksuelle og reproduktive helse fortsetter under den nåværende utenriksministeren. For å hindre at barn dør de første årene av sitt liv er vi også avhengig av mors helse og at mor får leve – faktisk at hun overlever både svangerskap og fødsel. Ågot Valle og jeg var med FNs utviklingsprogram i Mosambik – det er noe FNs utviklingsprogram gjør av og til, de inviterer nordiske parlamentarikere med. Da vi besøkte Mosambik, besøkte vi også en FN-støttet klinikk for unge kvinner. De satt tålmodig og ventet på å komme inn, med barn i magen eller på fanget, eller begge deler. Flere av dem var hivsmittet. En sykepleier så på oss med et fast blikk og sa at det verste var å fortelle dem at de skal dø. Det er mye ugjort – mye vi skal gjøre – når det gjelder utvikling for kvinner globalt sett. Et område der Norge også har bidratt til resultater, er gjennom vaksinealliansen GAVI. GAVI har i samarbeid med bl.a. UNICEF reddet fem millioner barn på få år. Knapt noen annen bistandsorganisasjon kan vise til slike resultater. Her er faktisk GAVI helt enestående. Komiteen er opptatt av at GAVI over tid utvider vaksinasjonstilbudet, slik at flest mulig barn kan nås og sykdommer kan utryddes. Da er nok ikke svaret å redusere bidrag til UNICEF og andre FN-organisasjoner, for UNICEF er i dag en helt avgjørende samarbeidspartner for GAVI. Så merket jeg meg representanten Trine Skei Grandes innlegg om forholdet mellom vaksinasjon og helsetjenester. Jeg er langt på vei enig med henne i det hun framfører, men mener at det ikke er noen motsetning mellom å bidra til å legge opp et bredt helsesystem og fortsatt å sikre vaksinasjon av små og fattige barn. Det er økende uro i NATO-kretser over de til dels kraftige kuttene i forsvarsbudsjettene som skjer i de aller fleste NATO-land. Det er bare tre land i Europa som ikke reduserer sine forsvarsutgifter, eller har gjort det de siste ti år: Polen, Tyrkia og Norge. Den helt nødvendige omorganiseringen fra et innovasjonsforsvar til et effektivt og fleksibelt innsatsforsvar har ikke ført til budsjettkutt. Tvert imot – vi har nå et forsvar med en økt operativ evne i forhold til vår tids trusler, og forsvarsbudsjettene øker. Regjeringen og Stortinget fullfinansierte langtidsplan for Forsvaret, og behandlet den siste den 14. juni i 2012. Våre kolleger i nabolandene misunner oss dette. For dem er NATOs «Smart Defence» og EUs «Pooling and Sharing» blodig alvor og ren nødvendighet. Det norske forsvaret er relativt sett i en privilegert situasjon for å videreføre et robust og tidsriktig forsvar. I fjor foreslo Høyre å styrke driftsbudsjettet til Forsvaret med 616 mill. kr. Nå er altså økningen blitt 13,9 mill. kr til Kystvakten, noe Arbeiderpartiet for øvrig støtter. Men det kan være fristende å spørre forsvarsministeren, som skal ha ordet: Har hun nå skiftet mening, og er av den oppfatning at dette er riktige rammer med tanke på den strukturen vi nå har og det arbeidet som vi skal inn i? Den 1. januar 2014 overtar forsvarsministeren formannskapet i NORDEFCO fra Finland – det nordiske forsvarssamarbeidet, kanskje det mest dynamiske samarbeidet mellom de nordiske land, et praktisk og fleksibelt samarbeid som skjer på tross av og med respekt for de enkelte lands sikkerhetspolitiske forankringer og allianser. Den 4. desember var det nordisk forsvarsministermøte i NORDEFCO i Helsinki. Der ble det vedtatt en visjon med politiske retningslinjer for det nordiske forsvarssamarbeidet fram mot 2020, herunder en stadfestelse av at kapasitetsutvikling i 2020 vil være en integrert del av nordisk bidrag til internasjonale engasjementer, i tillegg til et enda sterkere samarbeid om øvelser og om fly- og sjøovervåking. Interessant er det også at man sier i erklæringen at de nordiske land skal samarbeide om styrker til NATO Response Force og til EUs Battle Groups. Jeg har for øvrig i dag lagt inn en interpellasjon til statsråden om nordisk forsvarssamarbeid. Helt til slutt: Stoltenberg-rapporten – det dreier seg om Stoltenberg den eldre – tok til orde både for økt nordisk samarbeid om forsvar og for utenrikspolitikk. Det er også noe av det som fungerer bra i dag. Det som kanskje kunne være en utfordring videre – som også Stoltenberg-rapporten tok opp – er økt ambassadesamarbeid, ikke bare, nødvendigvis, samlokalisering, men faktisk samarbeid mellom de nordiske land. I dag har vi samlokalisering i Berlin og i Myanmar, og kanskje får vi det i New York. Jeg forutsetter at dette fortsetter, og at det ikke stopper opp i Utenriksdepartementet.

2013-12-09

Marit Nybakk

F

Arbeiderpartiet

Vi er nok enige om fregattene. Men jeg skal starte med et sitat, og det er fra St.prp. nr. 45 våren 2001. Der står det i første setning: «Forsvaret befinner seg i en dyp og vedvarende strukturell krise.» I 2004 hadde Hæren alene fortsatt de facto 1 mrd. kr i underskudd. Vi hadde Høyre-statsråd på det tidspunktet. I dag, som jeg sa i mitt innlegg, misunner våre kolleger i andre land oss for at vi har en god balanse mellom struktur, operativ evne, oppgaver og finansiering. Er det slik at statsråden nå ser litt mer nøkternt på dette og innser at Forsvaret i løpet av den siste tiårsperioden faktisk har bedret seg både når det gjelder operativ evne, å være tidsmessig og å få til en skikkelig finansiering?

2013-12-09

Marit Nybakk

F

Arbeiderpartiet

Jeg hører og ser at statsråden vil se på balansen mellom oppgaver, struktur og operativ evne. Og det skulle bare mangle at ikke en ny statsråd også vil gjøre det for å gjøre det veldig gode forsvaret vi har, enda bedre. Jeg har merket meg det hun sa om fregattene og seiling. Men jeg har et helt enkelt og veldig konkret spørsmål, og det er: Kan vi forvente en økning i forsvarsbudsjettene i de neste årene i den størrelsesorden som ble etterlyst under budsjettdebatten i fjor fra samme Ine Marie Eriksen Søreide, da som leder av komiteen, det vil si i overkant av 0,5 mrd. kr i året eller 616 mill. kr som det ble sagt da.

2013-12-09

Elin Rodum Agdestein

F

Høyre

Det er gledelig å registrere at regjeringen allerede etter kort tids virke har kommet godt i gang med å iverksette en mer aktiv politikk overfor våre nære venner og handelspartnere i Europa. Også ute oppfattes det veldig positivt at Norge nå har en mer offensiv europapolitikk enn på mange år. Statsminister Erna Solberg var nylig på besøk hos EUs presidenter og statsledere i flere EU-land. Det viser hvilken stor vekt regjeringen legger på gode relasjoner til EU så vel som på bilaterale relasjoner med land i Europa, og det er grunn til å framheve betydningen av besøket hos forbundskansler Angela Merkel, for Tyskland er jo selve motoren i arbeidet med å løfte Europa ut av den økonomiske krisen. I tillegg til å være en kontingent inn til det indre marked skal EØS-ordningen bidra til å styrke Norges forbindelser med mottakerlandene, og dermed er den et viktig virkemiddel i norsk utenrikspolitikk. Selv om Norge står utenfor EU, har vi brede og dype relasjoner til Europa. En aktiv europapolitikk innebærer å arbeide systematisk for å få gjennomslag for politisk prioriterte områder og være til stede på de arenaene der politikken utformes, og gjennom å styrke bilaterale forbindelser. EØS-avtalen har også stor betydning for norsk innenrikspolitikk – for norske kommuner og regioner, for næringslivet og for trygging av norske arbeidsplasser. Derfor er det avgjørende at vi er i forkant av beslutningene i EU – at vi kan lykkes med å komme tidlig inn i prosesser i saker som vil få konsekvenser for Norge gjennom EØS. Samtidig er det også viktig at interessene fra alle berørte departementer er samordnet på en god måte. Bidraget til Europa gjennom EØS-midlene viser at Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede økonomiske mål og et tettere samarbeid med landene i EU. Som statsråd Helgesen sa, er det slik at mange av mottakerlandene sliter – særlig er den høye ledigheten blant ungdom urovekkende. Bidraget på 1,1 mrd. kr til sivilt samfunn med vekt på frivillige organisasjoner er derfor utrolig viktig. Gjennom EØS-midlene har Norge fått på plass en omfattende rammeavtale med Europarådet. Europarådet er den strategiske partneren, og EØS-bidraget er virkemidlet i arbeidet for å fremme viktige samfunnsverdier som å styrke menneskerettigheter og demokrati. EØS-midlene støtter prosjekter som bidrar til å fremme toleranse, bekjempe diskriminering og inkludere grupper som økonomisk, sosialt og kulturelt er utsatt, f.eks. den største minoriteten i Europa: romfolket. Målet er at disse gruppene blir bedre i stand til å håndtere egne utfordringer på sikt. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er de viktigste miljøutfordringene i EU. Derfor går en betydelig andel, faktisk over 30 pst., av EØS-midlene til programmer for grønn innovasjon og biologisk mangfold. 900 mill. kr er satt av til grønn næringsutvikling, i samarbeid med Innovasjon Norge og norske bedrifter, bl.a. for å skape et grunnlag for nye arbeidsplasser. Det er også opprettet EØS-finansierte forskningsfond i seks land. 2014 vil være det siste året i inneværende programperiode, og med dette budsjettet vil størrelsen på det norske bidraget i 2014 ligge på om lag 3,31 mrd. kr. Med slike beløp er det overmåte viktig å sikre at midlene når fram til dem de er tiltenkt og til rett formål. Som den største bidragsyteren i EØS, med en andel på 97 pst., har Norge derfor styrket risikostyringen for å sikre kvalitet og gode resultater og redusere risikoen for korrupsjon og annet misbruk. Forhandlinger skal i gang med hensyn til EØS-finansieringsordningen. Selv om nye EU-land kommer til, er det ikke gitt at den norske kontingenten i EØS bør øke vesentlig. Det er derfor betryggende at både statsministeren og EU-ministeren har understreket nettopp det, og at Norge har som mål å sikre et nivå på EØS-kontingenten framover som står i forhold til EU-landenes budsjetter. Til slutt, som en kommentar til et tidligere innlegg her og for ordens skyld: Selv om det kanskje ikke passer med opposisjonens retorikk, viderefører regjeringen satsingen på Verdens matvareprogram fra 2013 til 2014.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Utviklingen av forsvarssektoren i Norge er forankret i helhetlige planer, hvor det overordnede har vært bred enighet om hovedlinjene og retningen. Sammen med et langsiktig perspektiv har dette gitt gode resultater under vekslende regjeringer. Samtidig har det vært uenighet om noen sentrale forutsetninger. I Sundvolden-erklæringen slår regjeringa fast at trygghet i hverdagen og styrket beredskap hører til de åtte satsingsområdene regjeringa har. Regjeringa mener at det er et behov for fortsatt økte bevilgninger, for modernisering og for en reform for å sikre at vi i praksis har et troverdig terskelforsvar med høy reaksjonsevne som kan håndtere skiftende utfordringer. Men omstillingene i Forsvaret er ikke ferdig, det gjenstår fortsatt krevende utfordringer, og jeg vil her særlig trekke fram to områder: en stor omstilling i Luftforsvaret, som nå er i gang, og en omstilling på personell- og kompetansesida, som komiteen fortjenstfullt trekker fram i sin innstilling, som et område det er viktig å holde fokus på. Det er ingen tvil om at den aller, aller viktigste ressursen Forsvaret har, er personellet. Det gjelder både de som hver dag gjør oppgaver hjemme, går grensevakt, og de som hver dag er ute i til dels krevende internasjonale operasjoner. De menneskene som hver dag ofrer sin egen sikkerhet for at vi andre skal være trygge, fortjener virkelig heder. Vi må sikre at en størst mulig andel av ressursene går til reelle og konkrete operative leveranser som underbygger hovedrasjonalet for Forsvaret, nemlig å bidra til landets sikkerhet og trygghet. Det er nettopp i dette perspektivet regjeringa har varslet, som vi varslet gjennom hele valgkampen og i innstillingen til langtidsplanen, at vi ønsker å gå igjennom noen av forutsetningene og grunnlagene i langtidsplanen. Som representanten Navarsete kanskje vil huske, var den regjeringa hun selv var del av, ikke i stand til å skape et flertall for langtidsplanen for Forsvaret – den inneværende – og derfor er det behov for å gjøre noen av de gjennomgangene som vi snakket om den gangen. Regjeringa har ikke lovt en eneste omkamp, tvert imot, men nettopp fordi dette er et så stort puslespill, der vi skal legge ting på bordet som har å gjøre med hele Forsvarets framtid, økonomisk og operativt, er det helt avgjørende at vi gjør de riktige tingene i riktig rekkefølge og i riktig tempo. På noen områder har forutsetningene endret seg, og allerede under den forrige regjeringa ble det gjort endringer i QRA-ens levetid i Bodø. Den ble forskjøvet til 2019, bl.a. som følge av at teknikeravgangen gikk raskere enn man hadde forutsett. Den type justeringer mener jeg det ville være uansvarlig ikke å ta høyde for nå som vi holder på med en kontinuerlig langtidsplanlegging, og vi har et ansvar for å lose i havn en vellykket omstilling av Luftforsvaret – omsider. Derfor er det viktig at vi gjør disse vurderingene. Det er vi nå i gang med i departementet, og dersom det skulle være konklusjoner som krever endring i Stortinget, vil vi selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det. Det vet vi ikke noe om ennå, men vi har sagt at vi mener det er ansvarlig å gjennomføre de vurderingene, nettopp fordi det er såpass mange endringer som har skjedd siden Stortinget fattet sine vedtak i 2012. Som flere har vært inne på, ønsker regjeringa å styrke øvingen av fem tropper i Heimevernets innsatsstyrker. Det vil vi dekke inn ved permanent å flytte penger fra stabs- og støttefunksjoner i øverste ledelse. Det vil altså bli en tropp i innsatsstyrken fra HV-distriktene Lutvann, Bergen, Værnes, Bjerkvik og Porsangermoen. Vi foreslår også å øke bevilgningene til Kystvakten med 13,9 mill. kr, dvs. at antallet patruljedøgn øker både i ytre og indre kystvakt. Vi finansierer permanent Marinejegerkommandoens nasjonale beredskap. I tillegg ber regjeringa om fullmakt til å kunne bestille ytterligere seks F-35-fly. Vi lager brofasekontrakt med Kongsberg for den videre utvikling av JSM og kommer tilbake til Stortinget når det er aktuelt å tegne nye kontrakter. Den særskilte kompensasjonsordningen for skadde veteraner er viktig for regjeringa. Jeg takker også for den rosende omtalen som er blitt regjeringa til del i innstillingen til Prop. 207 S for 2012–2013. For alle utenfor denne salen vil antakeligvis begrepet «overslagsbevilgning» ikke gi spesielt stor hjertebank, men for de skadde veteranene dette gjelder, vil det å ha trygghet for at de får kompensasjonene de er tilkjent, i riktig tid, være av avgjørende betydning.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Jeg syns regjeringa på den korte tida som var til disposisjon for å lage en tilleggsproposisjon, har levert nettopp mer operativ evne, mer øving og trening. Vi satser målrettet på det som vil gi økt operativ evne. Så har vi samtidig kommunisert at dette er et nøkternt første skritt. Det er også et forsøk på å lukke gapet mellom retorikk og realiteter, som for så vidt den forrige regjeringa var en eksponent for. For eksempel hadde Kystvakten et antall seilingsdøgn som lå under de ambisjonene den forrige regjeringa selv hadde satt for seiling i Kystvakten, og for oppfyllelsen av langtidsplanen. Men det er helt åpenbart at det fortsatt er ubalanser mellom faktorene her. Vi går nå inn og ser på disse balansepunktene mellom struktur, ressurser, oppgaver, men også mellom investeringer og drift. Her er det et interessant poeng, som jeg er helt sikker på at Arbeiderpartiet er enig i, nemlig at det holder ikke bare å ha f.eks. fem fregatter og seile i henhold til det som er den gitte planen, hvis det faktisk betyr at vi ikke utnytter disse fantastisk fine fregattene godt nok. Dette må vi gå inn og se på.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Jeg er strengt tatt ikke så veldig opptatt av å snakke om sitater fra 2001. Jeg er opptatt av å snakke om den reelle situasjonen i Forsvaret i 2013, og jeg mener at det fortsatt er utfordringer i balansen mellom struktur, oppgaver og ressurser, og at det er utfordringer i balansen mellom drift og investeringer. Nå tror jeg nok også vi skal erkjenne at når Norge har hatt budsjetter som i realiteten har vært flate, eller har gått litt opp over en del år, og andre land har måttet kutte, har også det å gjøre med en dramatisk økonomisk situasjon i andre land, som vi har vært forskånet for. Det kan godt hende at vi også ville vært i samme situasjon som mange av våre naboland hvis den økonomiske situasjonen vår hadde vært dårligere. Men det er altså sånn at langtidsplanene er lagt opp etter meget strenge forutsetninger. Det skal ekstremt lite til å vippe balansen i disfavør av operativ evne. Et eksempel er at den forrige regjeringa allerede har tatt 75 mill. kr av det som skulle gå til å finansiere langtidsplanen, etter at Afghanistan-oppdraget ble trukket ned.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Jeg var også nylig og besøkte indre Troms og hadde møte med ordførerne i Bardu, Målselv og Sørreisa, og kunne til dem si akkurat det samme som jeg har sagt ellers også, at vedtaket om Sørreisa ligger fast, så det er ingen grunn til at noen skulle skape uro om det. Vedtaket om Hæren og oppbygging av Panserbataljonen ligger også fast – det er ingen grunn til at noen skulle skape usikkerhet om det. Når det så gjelder Generalinspektøren for Luftforsvaret, er det et av de områdene vi nå ser på. Det er rett og slett fordi vi allerede i innstillingen til langtidsplanen varslet at vi mente det var en utfordring å skulle gjennomføre en stor omstilling i Luftforsvaret samtidig som man flytter ledelseselementet. Det betyr altså at vi nå vurderer f.eks. tidslinja for når man skal flytte Generalinspektøren for Luftforsvaret. Dette har vi ikke konkludert med ennå, dette er under arbeid, og vi har selvfølgelig også til vurdering hvordan vi best kan sikre at den operative evnen holder seg gjennom den store omstillingen som Luftforsvaret skal gjennom. Dette er en vesentlig del av det.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Som representant for et meget lengesittende regjeringsparti vet også Marit Nybakk at det kommer man tilbake til i de årlige budsjettdiskusjonene. Men jeg innledet også her i stad med å understreke at regjeringa både i plattformen og i det vi nå sier, understreker betydningen av behovet for fortsatt økte bevilgninger, modernisering og reform. Det betyr altså at dette er ting som vi kommer til å komme tilbake til i de årlige budsjettene, og vi kommer til å komme tilbake til resultatet av de gjennomgangene vi nå gjør.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Hvis komitélederen hadde vært til stede i debatten fortsatt, kunne hun også hørt hva jeg hadde å si som svar på hennes spørsmål. Jeg kunne fortalt at jeg har holdt meg til det samme budskapet gjennom fire år, uavhengig av hvor jeg har vært. Jeg har sagt at det er veldig mye bra i Forsvaret, men det er også fortsatt behov for å balansere innsatsfaktorene. Jeg har sagt – og jeg sier fortsatt – at noe vil kreve mer penger, mens andre ting ikke vil kreve mer penger, men annerledes strukturering, og at det fortsatt er ubalanser mellom innsatsfaktorene og, ikke minst, mellom investering og drift. Det er ellers en ganske – hva skal vi si – herlig teknikk representanten Sverre Myrli bruker; han lar fullstendig være å ta hensyn til det jeg sier i mitt innlegg, for han har åpenbart allerede bestemt seg for hva han har tenkt å si, og så kaster han alle innsatsfaktorene i langtidsplanen opp i luften og sier at det er vi i regjeringa som skaper usikkerheten, når det er representanten Sverre Myrli som skaper den. Jeg sa at vedtaket om kampfly ligger helt fast, det var et enstemmig vedtak i Stortinget 14. juni 2012. Det har ikke vært noen diskusjon om inndeling av HV-distrikter eller HV-skolen på Dombås. Det har heller ikke vært noen diskusjon om 2. bataljon eller Sørreisa. Jeg har også sagt at på en del områder innen Luftforsvaret er vi nødt til å gå inn og se på at vi gjør de riktige tingene i riktig tempo og til riktig tid. Det kan bety at noe forskyves noe, slik f.eks. den forrige regjeringa allerede har gjort med QRA-en i Bodø. Endrede forutsetninger krever også at en ansvarlig regjering ser på forutsetningene og grunnlagene på nytt. Representanten Myrli er også opptatt av hvordan vi legger opp bevilgningene. Vel, som jeg sa i mitt innlegg: Dette er et nøkternt første skritt. Vi betaler faktisk for å oppfylle en del ambisjoner i langtidsplanen som den forrige regjeringa ikke gjorde. Antallet seilingsdøgn i Kystvakten lå under den ambisjonen regjeringa selv hadde lagt, fordi de ikke finansierte det nok. Det gjør vi nå. Det andre er at det fortsatt er en hårfin balansegang i finansieringen av langtidsplanen: 634 mill. kr er forutsatt hentet inn etter hvert som bidraget i Afghanistan trekkes ned, og brukes til å finansiere andre deler av langtidsplanen. Men den forrige regjeringa har altså allerede «spist» 75 mill. kr av de pengene til utenlandsoperasjoner i Adenbukta og i Mali. Denne regjeringa har derimot valgt å gjøre alvor av det som står i regjeringas erklæring, nemlig at utenlandsoppdrag finansieres utenfor rammen. Derfor ligger det i nysalderingen 30 mill. kr til å finansiere oppdraget som KNM «Helge Ingstad» nå er ute på – å hente ut kjemiske stridsmidler fra Syria.

2013-12-09

Ine Eriksen Søreide

F

Høyre

Jeg vil i likhet med utenriksministeren takke for en god debatt. Jeg konstaterer også med stor glede at det er full enighet om de påplussingene regjeringa har gjort i tillegget. Det er enighet om viktigheten av å satse både på Kystvakten og på Heimevernets innsatsstyrker, og å sørge for en permanent finansiering av en nasjonal beredskapsoppgave som Marinejegerkommandoen har fått. Det er noe som regjeringa selvfølgelig tar med seg i det videre arbeidet, og ikke minst i diskusjonen om budsjettet for 2015. Jeg vil også bare få understreke at jeg svarte på de spørsmålene representanten Sverre Myrli hadde. Jeg svarte også at når det gjelder Luftforsvaret, hvilket Evenes er en vesentlig del av, har vi nå flere ting til vurdering. Jeg er helt enig med representanten Svein Roald Hansen i at de vurderingene er igangsatt for at man skal kunne få raske svar på de spørsmålene som er stilt. De er altså stilt for å ha en forsvarlig og ansvarlig tilnærming til at ting kan ha forandret seg etter vedtak av langtidsplanen for ett og et halvt år siden. Vi har altså allerede sett én stor forandring, som foranledning til at den forrige regjeringa måtte gjøre endringer i det som var langtidsplanens grunnlag. Når det så gjelder spørsmålet om kompensasjon til skadde veteraner, er det helt riktig som representanten Myrli sier, at den ble behandlet i statsråd 4. oktober. Nå skal det rett nok sies at ansvaret for å finne finansiering ble overlatt til den nye regjeringa, altså oss. Det har vi ivaretatt. Men jeg tror det er viktig å understreke at jeg nå opplever at det er full enighet i Stortinget også om det å gjøre dette om til en overslagsbevilgning, sånn at vi sørger for at skadde veteraner ikke en gang til opplever den usikkerheten de har opplevd i høst. To ganger i høst har utbetalingene stoppet opp fordi Statens pensjonskasse har vært tom for penger. Dette skyldes bl.a. at beregningene har vært annerledes enn det man forutså. Men kombinasjonen av det og det faktum at det ikke har vært en overslagsbevilgning, har gjort at hver gang Statens pensjonskasse er tom for disse pengene, så stopper det opp, regjeringa må bruke kongelig resolusjon, be om overskridelsesfullmakt, og dette skaper en betydelig usikkerhet. Dette er skadde veteraner som allerede i utgangspunktet opplever at møtet med systemet er tungt og vanskelig, og så risikerte de i tillegg å oppleve at utbetalinger for erstatning og kompensasjon de var tilkjent, stoppet opp. Sånn kunne vi ikke ha det. Derfor tok regjeringa tak i det med en gang og sørget for at dette ble overslagsbevilgninger. Jeg er veldig glad for den støtten som Stortinget enstemmig har gitt til dette.

2013-12-09

Sverre Myrli

M

Arbeiderpartiet

Ved begynnelsen av debatten kommenterte Øyvind Halleraker Anniken Huitfeldts kommentar om politisk teater, og han sa noe sånn som at han gjerne ville ha vært invitert til de lukkede forestillinger. Det er ikke nødvendig med lukkede forestillinger, for vi har vært med på generalprøven. Gjennom fire år har dagens forsvarsminister, da som leder av utenriks- og forsvarskomiteen, hatt rollen som den største kritikeren av den forrige regjeringens forsvarspolitikk. Det ble ikke spart på kritikken. For ganske nøyaktig ett år siden, 7. desember i fjor, hadde vi utenriks- og forsvarskomiteens budsjettdebatt om budsjettet for 2013. Ine Marie Eriksen Søreide gikk høyt på banen og kritiserte til og med den daværende regjeringens virkelighetsbeskrivelse i sitt innlegg. Hun sa: «Vi er villige til å betale for regjeringas beslutninger i motsetning til dem selv.» Videre sa hun: «Vi foreslår å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for 2013 med til sammen 616 mill. kr.» I samme debatt sa Høyres Ivar Kristiansen: «Det er liten tvil om at Forsvarets operative evne og kapasitet er i en slags krise.» Videre pratet han om et forsvar som ikke har «beredskap for den situasjonen vi faktisk trenger forsvar for». Det var ikke småtteri å ta begrep som «krise» og «manglende beredskap» i sin munn i en debatt som har med rikets forsvar å gjøre. Jeg kunne selvsagt ha latt være å stoppe der og gått enda flere år tilbake. Det gjør jeg ikke. Men jeg bare nevner at i budsjettet for 2012, altså ett år tidligere, foreslo Høyre å styrke forsvarsbudsjettet med 500 mill. kr. Fremskrittspartiet foreslo å styrke det med 980 mill. kr. Altså, for 2013 foreslo Høyre å styrke forsvarsbudsjettet med 600 mill. kr, og Fremskrittspartiet med over 1 mrd. kr. Derfor så jeg med interesse fram til framleggelsen av tilleggsproposisjonen til Solberg-regjeringen. For var det ett område som jeg var sikker på at det skulle komme betydelig flere midler til, så var det Forsvaret. Dette er et politikkområde hvor begge regjeringspartiene var enige om at det trengs mer midler. Jeg skjønner at den nye regjeringen og de nye regjeringspartiene ikke får gjennomslag på alle punkter fordi det må forhandles med flere partier i Stortinget, men på de områdene der regjeringspartiene er enige, må vi forvente at det blir endringer i politikken. Høyre ville øke forsvarsbudsjettene betraktelig. Fremskrittspartiet ville øke mye mer enn det. Så kom altså tilleggsproposisjonen og budsjettforliket, og Forsvaret fikk ikke 1 mrd. kr. Forsvaret fikk ikke 600 mill. kr. Forsvaret fikk ikke 500 mill. kr. Nei, Forsvaret fikk 17 mill. kr. Jeg sier som på bingo 17 – én sju. Så det var altså 17 mill. kr som trengtes for å få Forsvaret ut av det som ble beskrevet som en krise. Nå skal man være forsiktig i disse PISA-tider og med diskusjonen om manglende matematikkunnskaper, men med mine utregninger blir det av et forsvarsbudsjett på 43 mrd. kr mindre enn 0,5 promille – mindre enn 0,5 promille av Stoltenberg-regjeringens forsvarsbudsjett. Disse sytten millionene avstedkommer en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i dagens budsjettinnstilling der det heter at flertallet er «fornøyd med at regjeringen starter arbeidet med å lukke avstanden mellom retorikk og realitet sammenliknet med den rød-grønne regjeringens budsjettforslag». Du verden! Avstanden mellom retorikk og realitet er altså 17 mill. kr – under 0,5 promille. Jeg må si: Dette henger ikke på greip og er overhodet ikke i samsvar med det vi hørte i fjorårets budsjettdebatt, budsjettdebattene årene før det, og med det vi hørte i valgkampen. Så hørte jeg at forsvarsministeren nå nettopp sa at dette er et «nøkternt første skritt». Ja, det er det, det er veldig nøkternt. Jeg vil også si at det er ganske alvorlig. For Høyre og Fremskrittspartiet har lovet velgerne mye mer til Forsvaret, og de holder ikke det de lover. Det kommer bare smuler, og noen kan kalle det et nøkternt første skritt; jeg kaller det løftebrudd, for det er det det er. Det borgerlige flertallet sier i innstillingen at den er kjent med at dette også inkluderer en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen. Så er jeg enig med forsvarsministeren i det hun nettopp sa, at selvsagt må nye situasjoner som oppstår, håndteres. Det er vi enige i. Men hva betyr det som regjeringspartiene nå sier i komitéinnstillingen? Det blir ikke omkamp, sa forsvarsministeren. Nei vel, men hva betyr det da, hvorfor skriver en det en skriver? Den største investeringen – desidert største investeringen – i langtidsplanen er kampflyinvesteringen. Blir det endringer der? Blir det nedleggelse av HV-distrikter likevel? Dette var et stort tema både i det fagmilitære arbeidet og i Stortingets behandling av langtidsplanen. Hva skjer med HV-skolen på Dombås? Blir det styrking av 2. bataljon? Kan hun svare klarere enn det som ble gjort på spørsmålet fra Navarsete: Blir det samling av kontroll- og varslingsvirksomheten i Sørreisa? Og blir det framskutt base på Evenes? Jeg må si etter det vi hørte forsvarsministeren si i innlegget sitt, hefter det nå usikkerhet ved Evenes og framskutt base i nord. La oss ikke håpe at det er grunnen til at Solberg-regjeringen har utnevnt den tidligere Evenes-ordføreren til statssekretær. Grunnen til at jeg spør om dette, er at regjeringspartiene bidrar til å skape usikkerhet om langtidsplanen. På torsdag debatterte vi neste års samferdselsbudsjett. Da sa Høyres og Fremskrittspartiets talere at det er den nasjonale transportplanen som ble vedtatt av de rød-grønne partiene, som er den som gjelder, til tross for at Høyre og Fremskrittspartiet hadde andre forslag. Slik skal det være, sa til og med regjeringspartienes talere. Det er en grei konstatering, men da må vi jo også få klarhet i: Gjelder ikke det samme for langtidsplanen for Forsvaret? Dette må forsvarsministeren klargjøre. Gjelder den vedtatte langtidsplanen, eller gjelder den ikke? Vi trenger ikke usikkerhet omkring et så avgjørende dokument som Forsvarets langtidsplan. Norge har et godt forsvar. Det har vi takket være store omstillinger de 10–15 siste årene. Vi har gått fra å ha et stort forsvar bygget på den kalde krigens prinsipper og trusselbilder til å ha et moderne, operativt innsatsforsvar. Vi bør som beslutningstakere rette en stor takk til alle ansatte i Forsvaret, som har vært gjennom vanskelige tider med tøffe omstillinger. Men vi har også klart å omstille Forsvaret vårt fordi vi politisk har ønsket det – jeg tror jeg kan si nærmest tverrpolitisk – og fordi det har vært politisk vilje til å øke forsvarsbevilgningene de siste årene. Mange av våre styrker er kapasiteter som er etterspurt i internasjonale operasjoner. Det er fordi de kvalitetsmessig er svært gode. Én fregatt er på vei til Syria, én er i Adenbukta og Det indiske hav. Der har vi tidligere også hatt patruljeringsfly. Vi husker alle de svært gode tilbakemeldingene det norske forsvaret fikk for innsatsen i Libya. I tillegg har vi spesialstyrker og andre enheter som holder høy internasjonal standard og som er etterspurte kapasiteter i internasjonale operasjoner. Alle som har deltatt og deltar i internasjonale operasjoner, fortjener takk, ros og anerkjennelse fra denne sal. Selv om antallet soldater i Afghanistan trappes ned, vil jeg understreke: Norge er ikke ute av Afghanistan. Jeg vil også takke forsvarsministeren for at hun gjentatte ganger har understreket nettopp det, når det noen ganger blir presentert som at Norge nå går ut av Afghanistan. Vi skal ikke glemme Afghanistan, vi skal ikke glemme det afghanske folk, vi har fortsatt et ansvar i Afghanistan. Til slutt: Det norske forsvaret er godt rustet. Store investeringer står for tur. Den vedtatte langtidsplanen er styringsdokumentet det må jobbes etter. La oss ikke skape tvil om langtidsplanen. Når det nå også – forhåpentligvis etter hvert – blir samsvar hos regjeringspartiene mellom retorikk og realiteter, blir dette bra. Vi kan sove trygt også det kommende året.

2013-12-09

Sverre Myrli

M

Arbeiderpartiet

Forsvarsministeren kalte det en «herlig teknikk» da jeg presiserte hva regjeringspartiene skriver i innstillingen. Jeg spurte hva det betyr når det står at det skal foretas en «gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag» i langtidsplanen. Det må vi kunne spørre om hva betyr. Jeg står for det som er innholdet i langtidsplanen, vedtatt av Stortinget, men det må være lov til å spørre de nåværende regjeringspartiene hva de mener, for det er de som har skapt usikkerheten. Jeg utfordret på en rekke konkrete områder. Forsvarsministeren svarte, men det var ett område hun ikke nevnte, ett spørsmål hun ikke svarte på, og det var framskutt base for kampfly i Nord-Norge, som Stortinget har vedtatt at skal lokaliseres til Evenes. Det kommenterte ikke forsvarsministeren. Vi skal ikke dra dette lenger nå, men det er interessant at dette var det eneste av de konkrete spørsmålene som forsvarsministeren ikke ville gå inn på. Så vil jeg bare si at det tidligere i debatten ble hevdet at den nye regjeringen måtte foreslå å tilleggsbevilge midler til den særskilte kompensasjonsordningen for veteraner med psykiske belastningsskader. Det trengte ikke den nye regjeringen å gjøre, for det forslaget lå der allerede fra den avtroppende regjeringen, behandlet i statsråd 4. oktober. Det var faktisk en av de siste proposisjonene Stoltenberg-regjeringen fikk igjennom. Den særskilte kompensasjonsordningen er et av de viktigste tiltakene i det som ble presentert som handlingsplanen «I tjeneste for Norge», som besto av 126 tiltak som det var stor enighet om i Stortinget. Vi må selvsagt sørge for at det er tilstrekkelige midler til kompensasjonsordningen, og at de som søker og har krav på å få utbetalinger, får de midlene, og jeg er helt sikker på at den nye forsvarsministeren følger opp dette på en god måte. Så vil jeg helt til slutt si at i mitt forrige innlegg brukte jeg begrepet «ikke henger på greip». Da fikk jeg påpakning av presidenten, Ingjerd Schou, om at jeg skulle finne andre ord fra vokabularet. Jeg har nå slått opp i ordboka, og der står det at «greip» er et «håndredskap med skaft og tinder». Det står også at begrepet «det henger ikke på greip» er det samme som «det er meningsløst». Så langt vil ikke jeg gå når det gjelder regjeringens politikk, men hvis Ingjerd Schou mener det er mer dekkende, så må hun gjerne stå for det.

2013-12-09

Sverre Myrli

M

Arbeiderpartiet

La meg bare si nok en gang, til saken om kompensasjonsordningen for veteraner med psykiske belastningsskader, at jeg er helt enig med forsvarsministeren og synes hun har behandlet dette på en ryddig måte. La oss nå ikke bruke krefter på å diskutere det vi er enige om, for her tror jeg vi er enige alle sammen. Så igjen: Der er vi helt på linje. Jeg vil bare helt til slutt kommentere forutsetningene for Forsvarets langtidsplan. Hvis det skjer ting, noe endrer seg, sier forsvarsministeren at en må se på det på nytt, og hun nevner forslaget om å videreføre såkalt QRA i Bodø – litt stammespråk tåler vi i en forsvarsdebatt. Ja, det er en mindre endring som foretas, men det betyr jo ikke at det rokker ved beslutningen om at Evenes skal etableres som framskutt base i nord. QRA videreføres i Bodø så lenge vi har dagens kampfly, men med de nye flyene skal Evenes bygges opp. Jeg registrerer at forsvarsministeren sier hun ikke vil ta omkamp, men på spørsmålet om Evenes får vi altså ikke svar. Arbeiderpartiet er for å bygge base på Evenes. Vi venter i spenning på hva regjeringen vil foreslå.

2013-12-09

Regina Alexandrova

F

Høyre

I forsvarsbudsjettet for 2014 viser de borgerlige en prioritering for økt operativ evne og styrket beredskap ved økninger og omprioriteringer med konkrete tiltak til 30 mill. kr. I motsetning til representanten Myrli mener jeg dette er en målrettet og god start for en opptrapping av en satsing på Forsvaret. Denne regjeringen styrker beredskapen og øker aktiviteten for å sikre våre ressurser i nordområdene. I dagens globaliserte verden er truslene uoversiktlige og grenseoverskridende. Truslene kan befinne seg langt unna Norge, men allikevel true norske interesser både hjemme og ute. Et best mulig forsvar av norske interesser forutsetter derfor god beredskap og god situasjonsforståelse. Nordområdene er blant Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområder og har gått fra å være et sikkerhetspolitisk spenningsområde til et energi- og næringspolitisk kraftsentrum. Områdene er av stor betydning for Norge, og norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse bør derfor synliggjøres ytterligere. Det er viktig at vi sikrer Forsvaret god situasjonsforståelse og høy operativ evne i nord. Tilstrekkelige midler til faktisk å seile i nord er avgjørende. De borgerlige partiene gir derfor nordområdene økt prioritet ved å øke antall patruljedøgn for Kystvakta betraktelig. Marinejegerkommandoen – MJK – er Norges maritime spesialstyrke og er trent for risikofylte militære spesialoperasjoner. MJK er satt på nasjonal beredskap for raskt å kunne bistå politiet i kontraterroroppgaver samt styrke Forsvarets egen beredskap. Samarbeidspartiene sikrer i budsjettet en permanent finansiering av MJK på beredskap for økt nasjonal sikkerhet. Et annet viktig grep som er nevnt fra talerstolen i dag for å styrke beredskapen, er en økning i budsjettet til øving og trening av Heimevernets innsatsstyrker. Heimevernet spiller med sin landsdekkende og lokalt forankrede organisasjon en sentral rolle i den nasjonale beredskapen og har kapasitet til å rykke ut på meget kort varsel for å støtte sivile myndigheter. En styrking av øving og trening for innsatsstyrkene vil derfor bety mye for økt kvalitet og beredskap. Økningen av Forsvarsbudsjettet prioriteres for 2014 til operativ evne og økt nasjonal beredskap, samtidig som vi ivaretar et større fokus på sikring av nordområdene. Jeg ønsker også å nevne det viktige initiativet og gjennomføringskraften til forsvarsministeren umiddelbart etter at ny regjering ble dannet. Dagen etter at Solberg-regjeringen overtok, ble det kjent at Statens pensjonskasse hadde stanset utbetalingene til skadde krigsveteraner på grunn av pengemangel. Forsvarsministeren tok umiddelbart tak i saken, slik at vi i dag kan vedta en bevilgningsøkning for 2013 på 254 mill. kr, som vil sikre at veteranene får de pengene de har krav på. Anerkjennelse og ivaretakelse av våre skadde krigsveteraner er et felles samfunnsansvar. Det er ikke akseptabelt at veteranene våre må vente på og leve med usikkerheten for utbetalinger de har krav på, med begrunnelse i manglende bevilgninger. I denne saken har de rød-grønne ikke fulgt opp på en god måte. Regjeringspartiene har derfor – i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre – ivaretatt dette i budsjettet for 2014 ved å sørge for at dagens kompensasjonsordning blir gjort om til en overslagsbevilgning, slik at veteranene er sikret utbetalinger uten opphold. Denne forenklingen er et viktig grep som bidrar til forutsigbarhet og økonomisk trygghet for våre veteraner. For denne regjeringen og samarbeidspartiene er det viktig at de som har ofret sin helse gjennom innsats for Norge og bidratt til vår sikkerhet her hjemme, skal få den kompensasjonen de har krav på, uten lange forsinkelser.

2013-12-09

Regina Alexandrova

F

Høyre

Høyre er fornøyd med at regjeringen vil arbeide med å skape reell balanse mellom oppgaver og ressurser i forsvarssektoren. Representanten Huitfeldt snakker med store bokstaver om mangelen på budsjettsatsing til Forsvaret. Representanten Huitfeldt glemmer da den tydelige satsingen på operativitet og beredskap samt at før bevilgninger kan økes for å dekke gapet mellom oppgaver og ressurser, må man vite hvor det trengs en kraftsamling. Det skal vi gjøre først. Et viktig tiltak for å få til økte bevilgninger til Forsvarets spisse ende, til økt operativ evne med større fokusering på øving og trening, er å bruke mindre penger på drift. En stor driftsutgift for Forsvarets operative avdelinger er utgifter til Forsvarsbygg for leie, drift og vedlikehold av eiendom, bygg og anlegg. Høyre forutsetter at effektiviseringsarbeidet i Forsvarsbygg vil bidra til å frigjøre midler til Forsvarets avdelinger, slik at vi kan styrke den operative evnen ytterligere. Høyre vil også understreke viktigheten av god sanitetsstøtte før, under og etter militære operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, og ser positivt på at det satses på kompetansebygging i et flernasjonalt samarbeid og på samarbeid med det sivile helsevesenet. Troms militære sykehus, TMS, i Indre Troms er det eneste militære sykehuset i Norge og har siden 1954 gitt nødvendige helsetilbud til Forsvarets personell og bl.a. bidratt til helsetjenester før og etter tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Sykehuset har med sin kapasitet også gitt et godt helsetilbud til sivilsamfunnet. Regjeringen bidrar til å videreføre et spennende prosjekt der driften av TMS skal legges om til et Indre Troms medisinske samhandlingssenter, som skal videreutvikles til et sivilt drevet senter med et bredt spekter av helsetilbud, i et samarbeid med Forsvaret. Å kunne skape arenaer der det sivile og det militære samarbeider om kompetanse og drift, er spennende og framtidsrettet. Felles utnyttelse av ressurser i et område der Forsvaret og sivilsamfunnet er gjensidig avhengig av hverandre, vil kunne gi positive ringvirkninger, skape gode relasjoner og ikke minst gi Forsvarets personell et helhetlig helsetilbud i et område der Hæren har sitt tyngdepunkt og sin største aktivitet. Det blir spennende å følge med på dette viktige og framtidsrettede samarbeidsprosjektet i tiden framover.

2013-12-09

Åsmund Aukrust

M

Arbeiderpartiet

Hvorfor er Nelson Mandela vår tids største politiske leder? Det er ikke fordi han holdt de flotteste talene, det er ikke fordi han har en sterk historie, men det er fordi han representerer forandring. Han viste at det umulige er mulig. Han fant seg ikke i små justeringer, de små skritt i riktig retning. Nei, han ville ha rettferdighet. Nå kjemper verden om å hylle Mandela. Han fortjener hvert eneste ord som blir sagt om ham. Men mer enn ord fortjener han handling. Han fortjener at vi fortsetter der han slapp. De som nå hyller, bør føle seg forpliktet til å gå foran i framtiden. Norge er et land som har tradisjon for å gå foran og lede an. Det gjorde vi da den rød-grønne regjeringen nådde 1 pst. i bistand, eller med vårt arbeid for nedrustning av våpen. Der valgte vi å gå foran. Vi frykter at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har de samme ambisjonene. Det har de aldri hatt – tvert imot. Vi har gjentatte ganger i disse budsjettdebattene hørt at den nye regjeringen bare har hatt tre uker på seg til å lage et nytt budsjett. Da er det jo interessant å se på hva de faktisk valgte å prioritere i løpet av de tre ukene. Og hva var det de valgte? Jo, kutt i bistanden, kutt i regnskogsatsingen og færre kvoteflyktninger fra Syria. Det er bra at noe av det er reversert i Stortinget, men det er et veldig dårlig signal fra vår nye regjering. For med hvilken rett kan vi protestere mot andre lands kutt når vår egen regjering foreslår det samme? Det er ikke mye som står om internasjonal politikk i den nye regjeringserklæringen til Høyre og Fremskrittspartiet. Men la oss se på hva de faktisk prioriterer å presentere. Noe av det som står, er at de skal ha en mer balansert Midtøsten-politikk. Mener det nye stortingsflertallet at det har vært ubalanse i vår politikk? Har vi støttet palestinerne for mye? Har vi for høyt protestert mot bygging av muren, blokaden av Gaza og brudd på folkeretten? Det er i det hele tatt litt rart å bruke ordet «balanse» om Israel og Palestina, for det er ingen balansert konflikt. Det er én okkupant og én som blir okkupert. Det er én sterk part og én svak part. Og undertrykkelsen blir stadig verre, nå i form av nye bosettinger – bosettinger som forsterker okkupasjonen hver eneste dag. Det kan gjøre at håpet om en tostatsløsning kan renne ut. Derfor haster det med å få stoppet de israelske bosettingene. Da er det oppsiktsvekkende at den nye regjeringen i denne omgang ikke engang kunne være med på merknader om at bosettingene er et problem, og at volden er økende. Er det dette som er den nye balansen til den nye regjeringen? Jeg oppfordrer utenriksministeren til å svare på om han er enig i vår politikk, eller om det er et reelt linjeskifte. For oss synes det klart at det er Fremskrittspartiet som har fått gjennomslag. Vi vet at de står på et ytterpunkt i politikken. Da hele verden demonstrerte mot Israels bombing av Gaza, stilte vår nye finansminister opp i en støttedemonstrasjon for krigen. Det er det som er ubalanse, og det er skuffende at Høyre nå er med på å gi dem hånda på rattet i Midtøsten-politikken. Det er bra at utenriksministeren har protestert mot fengslingen av palestinske barn. Men i israelske fengsler sitter det også mange palestinske politikere. De kalles terrorister, men mange av dem er unge, progressive politikere som arbeider for sitt folk. Ved Mandelas bortgang har vi igjen fått en påminnelse om at det noen kaller terrorist, for andre kan være en frihetshelt. Oppi all hyllingen er det grunn til å minne om at Mandela selv var på USAs terroristliste fram til 2008. Jeg kjenner flere av dem som i dag sitter i fengsel i Israel. Det er ungdom jeg har møtt på seminarer i Ramallah eller rundt leirbålene på AUFs sommerleirer på Utøya. De representerte det nye håpet, den nye generasjonen. Nå sitter de i fengsel. I går tente vi det andre lyset i adventsstaken. Da sang vi: «Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem». I går var det for mine palestinske venner jeg tente to lys.

2013-12-09

Heidi Greni

F

Senterpartiet

I forrige uke behandlet Stortinget budsjettinnstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen og i den forbindelse også selvsagt neste års budsjett for innvandringsfeltet. Et av områdene der det var ulik oppfatning mellom regjeringen og deres støttepartier Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene siden og de rød-grønne på den andre, var når det gjaldt mottak av kvoteflyktninger gjennom FN. Det var overraskende at det ikke var større enighet om dette, og jeg er spesielt overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke lenger er særlig opptatt av at Norge skal ta en større del av ansvaret. Den rød-grønne regjeringen foreslo som kjent at Norge skal imøtekomme FNs anmodning om å ta imot flyktninger fra leirene i Syrias naboland ved å øke kvoten for overføringsflyktninger i 2014 med 1 000. Krigen i Syria har påført nabolandene store utfordringer gjennom overfylte flyktningleirer, samtidig som strømmen av syrere som søker beskyttelse og hjelp, fremdeles øker. Regjeringen Solberg foreslo i sin tilleggsproposisjon å redusere tilleggskvoten til 500 og i stedet gi rom for å ta imot 1 000 syrere ved å redusere mottaket av overføringsflyktninger fra andre land. I Senterpartiet mener vi at norske politikere må ta inn over seg de enorme utfordringene som flyktningstrømmene representerer, både humanitært og sikkerhetspolitisk. Vår ordinære kvote på 1 000 overføringsflyktninger årlig er et lite bidrag til å dempe utfordringene. Regjeringen Solberg og stortingsflertallet viser til at de også ønsker å ta imot 1 000 overføringsflyktninger gjennom FN fra landene rundt Syria, men de sier ikke noe om hvem dette skal gå ut over, gjennom redusert kvote for FN-flyktninger fra andre flyktningleirer. Jeg mener det er feil signal å gi en verden i nød, når vi fra Norge sier at dessverre, nå er det Syria som er verst stilt, og flyktninger i leirer fra andre land kan vi ikke gi samme mulighet til overføring som vi har gjort i tidligere år. Det blir feil at Norge som et rikt land sender ut slike signaler. Vi burde ta oss råd til å ta imot 1 000 fra Syria i tillegg til den ordinære kvoten.

2013-12-09

Heidi Greni

F

Senterpartiet

Det er bred enighet i kommunal- og forvaltningskomiteen om å skjerpe strafferammen i utlendingsloven for brudd på bestemmelsen om innreiseforbud etter vedtak om utvisning. Dessverre er dette en nødvendig konsekvens av at utvisningsvedtak ikke blir overholdt. Problemet forsterkes ytterligere av at brudd på innreiseforbudet ofte kombineres med kriminelle handlinger i Norge. I proposisjonen vises det til statistikk fra 2011 og 2012 som viser at nesten alle som ble straffet for brudd på innreiseforbudet, også var anmeldt eller straffet for annen kriminalitet. En økt strafferamme for brudd på innreiseforbudet fra dagens lovbestemmelse om bot eller fengsel i inntil seks måneder, til et nytt nivå med bot eller fengsel i inntil to år, er en sterk økning. Når vi i Senterpartiet støtter dette forslaget som ble fremmet av den rød-grønne regjeringen, er det fordi det er nødvendig å vise at brudd på innreisebestemmelsene etter utvisning er alvorlig og må straffes deretter. Vi forutsetter, som Justis- og beredskapsdepartementet og politiet gjør, at en vesentlig heving av strafferammen vil ha en preventiv virkning. Et lovbrudd som kan bli straffet med inntil to års fengsel, gir større grunn til å vurdere konsekvensene av lovbruddet enn dagens strafferamme motiverer til. Det er også et mål at en større del av utenlandske domfelte i Norge skal kunne utleveres til soning i hjemlandet. I regjeringens saksframlegg vises det til at dagens korte strafferamme gjør det vanskelig siden det etter internasjonale avtaler som vi er bundet av, er stilt som vilkår for soningsoverføring at det skal være minst seks måneder igjen av soningstiden i Norge, når mottakerlandet mottar anmodning om soningsoverføring. Kommunal- og forvaltningskomiteens medlemmer fra Venstre og SV mener det bør skilles mellom hvorvidt utvisningsvedtaket skyldes brudd på straffeloven, eller brudd på utlendingsloven. Partiene ønsker altså å skille kriminelle handlinger, som vinningsforbrytelser og voldsforbrytelser, fra brudd på innreiseforbudet som ikke er koblet til annen kriminalitet. Justis- og beredskapsdepartementet argumenterer for at formålet med brudd på innreisebestemmelsen i utgangspunktet ikke bør ha betydning for strafferammen, men at det kan tas hensyn til dette ved straffeutmålingen. Der det kan bevises at formålet med innreisen er å begå annen kriminalitet, vil det virke straffeskjerpende. Jeg kan ha forståelse for Venstre og SVs argument om at når en viktig begrunnelse for å øke strafferammen for brudd på utvisningsvedtak er å forebygge vinnings- og voldskriminalitet, bør strafferammene for det og for ulovlig innreise som er knyttet til annen kriminalitet, være forskjellige. Når vi fra Senterpartiets side likevel støtter regjeringens forslag, er det fordi det er nødvendig å få etablert større respekt for og etterlevelse av innreiseforbudet. Det er viktig, som det sies i proposisjonen, å «styrke respekten for utvisningsinstituttet og ilagt innreiseforbud». Juss-Buss har i sin høringsuttalelse vist til at en del av bruddene på innreiseforbudet skyldes at utlendingen ikke er innforstått med omfanget av dette. Enkelte kan anta at kortvarige besøk ikke omfattes av utvisningsvedtaket eller ikke vil medføre straff. Språklige misforståelser kan forsterke dette. Jeg er derfor tilfreds med at departementet i proposisjonen er enig med Juss-Buss i at det er viktig at utlendingen får formidlet innholdet i utvisningsvedtaket på et språk vedkommende forstår. Dette er også hjemlet i utlendingsforskriften.

2013-12-09

Peter N. Myhre

M

Fremskrittspartiet

Det er representanten Bård Vegar Solhjell som fikk meg til å be om ordet i denne debatten. Jeg holdt på å si at på seg selv kjenner man andre. Jeg synes det virker rart når representanten Solhjell trekker frem et avisinnlegg om apartheidregimet i Sør-Afrika som var signert av Anders Lange, et innlegg som Anders Lange definitivt ikke burde ha skrevet, og som Fremskrittspartiet har tatt avstand fra gang på gang. Dette innlegget er altså fra 1963. Det er 50 år siden, og det er 10 år før Fremskrittspartiet ble stiftet. Å bruke dette sitatet mot dagens Fremskrittspartiet som et slags bevis, blir anakronistisk og det blir irrelevant. Så har altså Solhjell tatt avstand fra SVs tidligere – eller kanskje fremdeles nåværende – syn på en del diktaturer rundt om i verden. Men ærlig talt: Det er jo bare begynnelsen. Når Bård Vegar Solhjell svinger seg til de store høyder med denne formen for sitatspill, så gjør det denne saken enda pussigere, for hva har hans eget parti, Sosialistisk Venstreparti, drevet med i sin tid? Jo, på 1970-tallet jobbet SVs folk som gale for å få til en fusjon mellom Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti, og det greide de delvis. Norges Kommunistiske Parti var altså Sovjetunionens representanter i norsk politikk i etterkrigstidens Norge. Partiet støttet aktivt og helhjertet Sovjetunionens forbrytelser i Øst-Europa i tiden etter annen verdenskrig. Stortingsrepresentant Reidar Larsen var fremdeles partiformann i Norges Kommunistiske Parti da han ble innvalgt på SVs liste til Stortinget i 1973, og senere ble han SVs parlamentariske leder. Har Solhjell glemt dette? Neppe. At to av SVs representanter i samme stortingsperiode hadde bakgrunn fra Nasjonal Samling, er Solhjell sikkert også klar over, men det er visst greit i det partiet. Jeg liker ikke denne typen debatter, men når representanten Solhjell så til de grader kaster stein i glasshus, mener jeg det er riktig å friske opp hukommelsen hans og minne ham om hans eget partis temmelig grumsete historie.

2013-12-09

Kari Henriksen

F

Arbeiderpartiet

Jeg har fulgt litt med på debatten, fram og tilbake, men jeg har lyst å komme med noen betraktninger, siden jeg var FN-delegat i høst, da Norge la fram sitt budsjett. Vi hadde møter med mange internasjonale organisasjoner forut for at budsjettet ble lagt fram. De pekte alle på Norges rolle. De pekte ikke bare på pengene vi ga, men de pekte også på Norges rolle som et eksempel for verden når det gjelder å vise raushet knyttet til verdens fattige. I en verden preget av finanskrise, arbeidsledighet og usikkerhet har mange giverland redusert sitt tilskudd til bl.a. FNs organisasjoner. Det er forståelig, men når en regjering bevilger seg 4 mrd. kr mer å bruke og likevel kutter i bistanden, er det ikke til å forstå, og det var ikke til å forstå hos dem vi møtte. Jeg mener det ga uheldige signaler, fordi Norge har den posisjonen det har, nemlig som et land som – i tillegg til det å være en konkret pengeyter – er et forbilde for andre land, som vi kan dra med oss når det gjelder å være solidarisk utenfor egne grenser. Regjeringas dreining ble lagt merke til, og jeg synes det er et poeng å vite og holde fast ved at regjeringa foretok den dreininga, og at det er Stortinget som reverserer den dreininga i dette budsjettet. Jeg synes det var veldig bra at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk forhandlet tilbake endringene i bistandsbudsjettet, men likevel står vi igjen med en flyktningstatus som ikke er så god som den var før denne regjeringa kom til makta. Jeg liker det ikke. Vi står overfor et Europa og en Midtøsten-region som blør, og da velger altså Norge å bruke 4 mrd. kr mer, hvor mest går til skattelette, man reduserer flyktningekvotene og regjeringa reduserte bistandsbudsjettet. Det er uheldige signaler i denne tida. Norge burde gjort mer – ikke mindre.

2013-12-09

Kari Henriksen

F

Arbeiderpartiet

Denne regjeringa har brukt 4 mrd. kr mer enn den forrige regjeringa. Det vi ser konturene av, er at det er veldig mye som blir parkert eller utsatt. Innen justisfeltet ser vi at beredskap og fengsler blir omdannet til nye handlingsplaner og nye vurderinger. Vi ser det innen helse, der vi skal ha en ny sykehusplan, som utsetter en del av de satsingene som var på trappene innen sykehusområdet. Vi ser det innen bistand og flyktningfeltet. Det er helse- og velferdshjelp til de aller fattigste i verden, og det har altså denne regjeringa kuttet på. I Stortinget ble det lagt inn igjen, ikke når det gjelder flyktninger, riktignok, men bistandsbudsjettet – med 4 mrd. kr mer å bruke. Det har vært diskutert om det har vært løftebrudd i helsepolitikken – jeg skal ikke si om det er løftebrudd eller voksenopplæring som har preget posisjonen de siste ukene. Jeg skal ikke gjenta de eksemplene som er nevnt tidligere i debatten, men jeg synes det er underlig at det blir framstilt som om et av de store bevisene på at den rød-grønne regjeringa ikke har lyktes, er at det var økning i helseforsikringene. Da regner jeg med at statsråden kan garantere for at andelen helseforsikringer vil gå ned, nå når vi får en kommersialisert helsetjeneste. Jeg stiller meg også spørsmålet: Hvis det er bra med den organiseringa som jeg ser konturene av, som posisjonen antyder, hvorfor strekkes det ikke ut – over til folkehelsearbeidet også? Folkehelsearbeidet er en av de største utfordringene vi har i Norge framover. Jeg synes det har vært for lite debatt, jeg synes det har vært lite fokus på det i det posisjonen har signalisert, i media og også i innstillinga fra den nye regjeringa. Hvorfor brukes ikke de argumentene som er så bra for helsetjenesten, også når det gjelder folkehelsearbeidet? Kommuneøkonomien var også noe som ikke skulle svekkes. Med 4 mrd. kr mer skulle kommunene kunne styrkes. Nå ser vi at endringene i barnehagetilskuddene får store konsekvenser for kommunene. Det vil også påvirke folkehelsearbeidet hos barn og unge der de bor, altså ute i kommunene. Den ideologiske forskjellen mellom oss er, sånn som jeg ser det, én ting: Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringa hadde et mål som den nye regjeringa ikke har – vi hadde et høyt mål om å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Det er ikke til stede i den nye regjeringserklæringa. Det ser vi også gjennom de vedtakene som er gjort når det gjelder å bruke 4 mrd. kr mer – der går de aller fleste milliardene til dem som har mest fra før.

2013-12-09

Jan Bøhler

M

Arbeiderpartiet

Da justiskomiteen i forrige periode besøkte Vestfold politidistrikt og fikk presentert prosjektet Grenseløs mot utenlandske, mobile vinningskriminelle, fikk vi en god beskrivelse av og en god bakgrunn for hva dette lovforslaget handler om. Politiet i Vestfold tok opp at de hadde spesielle problemer med at de la inn store ressurser for å avsløre og ta kriminelle bander som fartet landet rundt. De samarbeidet med andre politidistrikt for å ta disse bandene, og de hadde tatt mange, men de hadde begynt å oppdage at det stadig kom flere som de tok om igjen, at det var gjengangere som dukket opp igjen, til tross for at de hadde fått dom og var utvist fra landet. Oslo politidistrikt har tatt opp det samme problemet i forbindelse med sitt arbeid mot både utenlandske narkotikalangere og utlendinger som kommer hit for å begå lommetyverier, ran osv. De som blir tatt, får dommer, de får utvisning, men politiet har begynt å ta flere som har kommet tilbake igjen. Politiet sier det føles som om de ikke har gode nok redskaper når straffenivået for å bli tatt for å komme tilbake – i følge den proposisjonen vi behandler – ligger på 35 dager. Ettersom det er en tendens at det kommer stadig flere utenlandske kriminelle til Norge for å forsyne seg av rikdommen vår, er det viktig for oss at utvisningsredskapet fungerer godt og preventivt, og at det blir møtt med reaksjoner når det brytes. Fram til november i år er 1 838 utenlandske kriminelle utvist for å ha kommet hit og ha begått kriminalitet. I fjor ble det registrert 267 brudd på innreiseforbudet, altså at man kommer inn igjen etter at man er utvist, og det er nok fare for at det antallet – de som blir tatt for brudd på innreiseforbudet – bare er toppen av isfjellet, for vi må innrømme at det ikke er noen veldig stor oppdagelsesfare. De fleste som tas, tas i forbindelse med at de begår ny kriminalitet og at man da oppdager at de også har et utvisningsvedtak på seg. For å få et bedre system for å kunne følge opp straff av kriminelle og brudd på utlendingsloven med utvisning – for at dette skal fungere preventivt og bli respektert – er et bredt flertall i komiteen glad for at det i proposisjonen foreslås å øke strafferammen til to år ved førstegangsbrudd, at normalstraffenivået ved førstegangsbrudd ikke bør være under fengsel i ett år, og at strafferammen, ved gjentatte brudd på innreiseforbudet, vil bli fordoblet til fire år. Da vil det generelle normalstraffenivået ikke være under ett år og seks måneder. Det er selvsagt viktig å understreke at når Stortinget som lovgiver angir et normalstraffenivå, så gjør vi det med forståelse for at domstolene samtidig har frihet til å fastsette den straff som de finner riktig, ut fra den kunnskapen de får i enhver enkeltsak de behandler. Men det er samtidig slik at det vil være et tungtveiende moment at lovgiver angir et normalstraffenivå, og det er ikke første gang Stortinget gjør det. I forrige periode, da Stortinget bl.a. behandlet en bred sak om straffenivåer for overgrep, vold i nære relasjoner, voldtekt, drap og grov vold, gikk også Stortinget detaljert inn i å beskrive at man ønsket at man skulle bruke den øvre delen av strafferammen og legge seg på et annet nivå enn retten hadde gjort til da. Man varslet også at man ville følge det opp i de kommende årene. Så det å angi et normalstraffenivå er ikke noe unntak fra ting vi har gjort tidligere. Jeg tror det er viktig i denne saken – hvor man har ligget så lavt som 35 dager i forhold til et straffenivå på seks måneder – at vi viser retning. Ellers vil det selvsagt være skjerpende hvis man kommer hit med det formål å begå kriminalitet, altså at man tas idet man holder på å begå ny kriminalitet, bryter innreiseforbud, har med seg innbruddsverktøy e.l. Dette vil selvsagt være skjerpende, og da vil straffen kunne ligge over normalstraffenivå. Kommunal- og forvaltningskomiteen sier også at den ønsker at hvis man tas for å bryte innreiseforbudet, skal man i større grad utvide lengden på innreiseforbudet hvis det er tidsbegrenset. Alt i alt tror jeg at de som jobber med dette i norsk politi og norske utlendingsmyndigheter, setter stor pris på det vi er i ferd med å gjøre i Stortinget i dag.

2013-12-09

Jan Bøhler

M

Arbeiderpartiet

Først til det som ble tatt opp i forrige replikkveksling. Komiteens brede flertall slutter seg til proposisjonen. Jeg vil bare spørre statsråden om det ikke er slik at hvis det gjelder besøk som det er gode humanitære grunner til, f.eks. å besøke egne barn, finnes det en hjemmel i utlendingsloven – jeg tror det er § 71 – for å kunne søke om kortvarig opphold for å kunne gjennomføre den type besøk selv om man er utvist. Det andre spørsmålet jeg har, er hvordan statsråden nå vil legge opp til å kunne gjøre mer bruk av dette verktøyet, utvisningsvedtak. Jeg vet at man nå bl.a. har fått en ny instruks i UDI om at man kan bruke dette overfor EØS-borgere som begår gjentatte lommetyverier, gjentatte butikkinnbrudd osv. Hvordan vil man sette mer trykk på nå å opprette utvisningssaker av den typen kriminelle forhold så det kan få større virkning?

2013-12-09

Jan Bøhler

M

Arbeiderpartiet

Bruk av soningsoverføring er blitt tatt opp her, bl.a. av representanten Greni. Det er et viktig redskap når straffene er så lange – det er vel definert av EU at det skal være seks måneder igjen å sone når man blir overført til hjemlandet. Det vil si at når straffene ligger på ett år, kan man få problemer med å gjennomføre soningsoverføring på grunn av ankemuligheter osv. Hvis man blir tatt for annengangs brudd på innreiseforbud og får ett år og seks måneder, burde det være større muligheter til å bruke det – også om man tas for første gang, hvis man i tillegg tas for annen kriminalitet. Forskjellen på det ene eller andre bruddet på utlendingsloven, er at hvis man tas for annen kriminalitet, får man en dom i tillegg for den kriminaliteten, man får en egen dom for f.eks. gjentatte mobile vinningstyverier. Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å ta initiativ til å bruke soningsoverføring oftere i disse sakene hvor man er litt i grenseland, men hvor man, hvis man starter tidlig, ved oppstarten av saken, vil kunne realisere det oftere enn i dag.

2013-12-09

Karin Andersen

F

Sosialistisk Venstreparti

Det er en enstemmig komité som slutter seg til lovforslaget i denne saken – som foregående taler sa – som er lovendringer som ble lagt fram av den forrige regjeringen, som er gjentatt nå. Grunnen til det er at det er, og har vært, et økende problem med utlendinger som ikke har lovlig opphold i Norge, og som begår kriminalitet. Man må håndtere dette både fordi det er et alvorlig kriminalitetsproblem og også fordi situasjonen gjør at det kan smitte over i negative holdninger til utlendinger generelt hvis man ikke greier å håndtere forskjellen mellom dem som er kriminelle, og dem som ikke er det. Det er flere grunner til at SV og Venstre har egne merknader i denne saken, men det handler om at det er grunn til å se på om det i straffeutmålingen skal sondres mer enn det som flertallet signaliserer, mellom brudd på straffeloven og brudd på utlendingsloven. Det er helt riktig at mange av dem som bryter utlendingsloven, også bryter straffeloven, men det er ikke alle som gjør det. Når man fra flertallets side så tydelig understreker at man skal legge seg på et normalstraffenivå – altså en styring fra Stortingets side som man veldig sjelden bruker, og som man etter mitt kjennskap ellers bare har brukt i saker som gjelder svært, svært grove forbrytelser som voldtekt og drap – ønsker vi å påpeke at det er grunn til å gjøre denne sondringen mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå grove kriminelle handlinger, og dem som kommer hit etter å ha vært utvist, og f.eks., som representanten Greni sa, kanskje ikke engang har oppfattet at det ikke var lov å komme på et kortere opphold for å besøke familie. Vi ønsker derfor å si at vi mener det skal være sånn som det er i dag – at det er domstolene som skal lede an i konkret utmåling av straff. Jeg er glad for at saksordføreren også understreket dette i sitt innlegg, for sånn bør det være. I praktiseringen av dette lovverket må det være en sondring mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå kriminelle handlinger – og gjør det – og dem som bryter utlendingsloven kun for å være i landet av ulike, kanskje til og med forståelige, grunner. Det er grunnen til at vi har skrevet disse merknadene. Det går an å ha ulike premisser for de lovparagrafene som skal vedtas i dag. I tillegg har vi i merknadsform presisert behovet for informasjon til dem som får utvisningsvedtak, slik at de ikke på grunn av en misforståelse skal risikere å komme hit, bli pågrepet igjen og få et utvisningsvedtak med enda lengre varighet. Vi skal huske på at en del av disse også har familie og barn her i landet, og det er i hvert fall ingen grunn til at de skal få en forlenget straff fordi de ikke har forstått innholdet i den straffen de har blitt pålagt. Jeg håper at justisministeren i sitt innlegg kan si noe om hvordan han ønsker å følge opp dette, sånn at de som blir dømt etter disse paragrafene, har mulighet til å forstå innholdet i den straffen de har fått, slik at de ikke bryter reglene ved en misforståelse og dermed kan få en svært streng straff – som dette nye regelverket legger til grunn for. Jeg synes det er viktig at statsråden sier noe om forholdet mellom det vi gjør nå, og det generelle synet på om folk bør få lov til å flytte på seg over grenser. Dette handler ikke om utenlandske statsborgere generelt, men at det handler om å skille skarpt mellom dem som begår kriminelle handlinger, og dem som ikke gjør det. Det er veldig viktig at vi nå i debatten er tydelige på dette skillet, slik at det ikke smitter over til en holdning, som det lett kan gjøre, der man uttrykker seg negativt om folk som ikke er norske. Det er det ingen grunn til å gjøre – vi har veldig bruk for og nytte av at folk kommer hit, og den friheten bør folk ha når de ikke har noe vondt i sinne.

2013-12-09

Karin Andersen

F

Sosialistisk Venstreparti

Det handler om fortolkningen av regelverket. Statsråden sier at etter hans syn er det like alvorlig enten man bryter et pålegg om innreiseforbud etter et brudd på utlendingsloven, eller man bryter straffeloven. Jeg mener – i likhet med representanten Skei Grande, som var oppe på talerstolen og sa det i stad – at det kan være et alvorlig brudd med folks rettsoppfatning hvis det handler om å besøke familie, ikke gjøre noe annet galt enn det, og kanskje ikke engang ha forstått at det ikke var lov. Statsråden forsikrer nå om at man skal få informasjon om dette på en sånn måte at man kan forstå det. Men jeg er ute etter å få litt tak i hvordan statsråden begrunner at et brudd på denne loven er like alvorlig som et alvorlig brudd på straffeloven, og hvordan dette kan begrunnes ut fra – for å si det sånn – et kriminalpolitisk resonnement rundt hva det er som er mest truende og farlig.

2013-12-09

Karin Andersen

F

Sosialistisk Venstreparti

Jeg vil følge opp litt på det. Poenget her er at hvis man blir tatt etter å ha tatt seg inn i landet når man har et innreiseforbud, bør det være vesentlig om man begår grov kriminalitet mens man er her eller om man ikke gjør det. Det er det representanten Skei Grande snakker om. Konsekvensen for det norske samfunn er vesensforskjellig om man kommer inn til Norge for å gi datteren sin en klem eller om man kommer til Norge og begår grove forbrytelser, slik representanten Skei Grande nevnte. Det er den sondringen jeg mener statsråden ikke gjør godt nok, og som jeg mener bryter med folks rettsoppfatning. Begge deler er ulovlig, spørsmålet er om de skal ha like lang straff når forbrytelsen i den ene saken er meget grov og i den andre saken av en mindre alvorlig art.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til forslaget om å heve strafferammen ved brudd på innreiseforbud. Regjeringen mener at skjerpet straff i saker hvor utviste utlendinger bryter innreiseforbudet, er viktig for å styrke respekten for utvisningsinstituttet. Ulovlig innreise og brudd på innreiseforbudet er en stor utfordring for myndighetene når norsk innvandringspolitikk skal håndheves. Skjerpet straff er også viktig – som flere av talerne har vært inne på – i et kriminalitetsforebyggende perspektiv. Antall utvisninger har økt ganske mye de siste årene. Antallet anmeldelser for brudd på innreiseforbudet har økt betydelig, fra 77 i 2007 til 267 i 2012 – som saksordføreren var inne på. Hittil i år er det registrert rundt 400 saker. Antallet straffereaksjoner for brudd på innreiseforbudet er også økt betydelig – fra 14 i 2007 til 87 i 2012. Omkring halvparten av dem som dømmes for brudd på innreiseforbudet, er tidligere dømt for brudd på innreiseforbudet. I tillegg viser det seg at de fleste som er ilagt straff for brudd på innreiseforbudet, også er anmeldt eller straffet for annen kriminalitet. Straffenivået for brudd på innreiseforbudet har til nå vært for lavt. Med en strafferamme på fengsel i inntil seks måneder og en utmålt straff på rundt 35 dagers ubetinget fengsel, har straffetrusselen rett og slett ikke hatt tilstrekkelig avskrekkende effekt. Det er nødvendig med en skjerping både av strafferamme og av faktisk utmålt straff. Jeg mener vi tar et skritt i riktig retning når Stortinget nå hever strafferammen til inntil to år, med føringer om et normalt straffenivå på ett år. Det gir en strafferamme på fengsel i inntil fire år for gjentakelse. Det er positivt – etter min oppfatning – at det i lovproposisjonen gis klare føringer for straffeutmålingen og en tydelig angivelse av hva man forventer skal være normalstraffenivået. Det vil gi domstolene og andre en rask og forutsigbar overgang til det nye straffenivået. Jeg har notert meg at mindretallet, Venstre og SV, er kritisk til at Stortinget skal uttale seg om normalstraffenivået. Jeg vil derfor si meg enig i de merknadene som saksordføreren her ga, at det ikke er uvanlig praksis, verken i proposisjoner eller i innstillinger, å komme med den typen føringer, samtidig som det selvfølgelig ikke er slik at det vil legge noen begrensninger på domstolenes frie skjønn i den enkelte sak. Det kan egentlig også diskuteres om selve strafferammen burde vært skjerpet mer enn lovforslaget her innebærer. Riksadvokaten foreslo i sin høringsuttalelse at strafferammen burde vært satt til fengsel i inntil tre år. Oslo politidistrikt mente strafferammen burde heves til fire år. Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen av hvilket straffenivå domstolene legger seg på. Dersom det viser seg at det er behov for ytterligere heving av strafferammen, vil regjeringen vurdere dette og komme tilbake til Stortinget i så henseende. Jeg registrerer også – representanten Skei Grande var inne på det i sitt innlegg – at både Venstre og SV mener at det skal mer til for å ilegge straff for brudd på innreiseforbudet når utvisningen skyldes brudd på utlendingsloven, enn når utvisningen skyldes straffbare forhold. Det er jeg i utgangspunktet ikke enig i. Utlendinger som er utvist fra Norge, er erklært uønsket gjennom et lovlig fattet vedtak, som skal formidles på en tydelig og skikkelig måte, slik at det ikke kan misforstås. Når de likevel velger å bryte innreiseforbudet, er det den manglende lovlydigheten i etterkant av utvisningen som straffes. Hvilket grunnlag utlendingen er utvist på, er derfor mindre relevant, etter mitt syn. Men jeg vil presisere at domstolene vil i hvert enkelt tilfelle vurdere de forholdene som er straffeskjerpende, og de som eventuelt er formildende. Mindretallet har også pekt på at flere misforstår utvisningsvedtakene, og at slike vedtak må formidles på og oversettes til – som representanten Andersen var inne på – et språk som utlendingen forstår. Dette er allerede dekket i utlendingsforskriften. Departementet arbeider også med denne problemstillingen – gjennom oppfølging av flere rapporter og prosjekter som omhandler flere tiltak knyttet til formidling av vedtak – slik at det ikke skal foreligge den typen misforståelser som representanten Andersen var bekymret for. Jeg har avslutningsvis bare lyst til å nevne at vi også har foreslått noen mindre, lovtekniske justeringer. Jeg er glad for at komiteen har vært lydhør overfor vårt innspill om ikrafttredelser, slik at det lovteknisk faller på plass. Regjeringen har som ambisjon at ikrafttredelse også av denne bestemmelsen skal skje raskt, fordi vi har lagt opp til en rask ikrafttredelse av lovvedtaket som Stortinget fattet i juni. Så jeg vil takke komiteen for godt samarbeid.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Jeg tror det skyldes at vi ser litt ulikt på hva som brytes. Jeg mener at det er innreiseforbudet som brytes, og at det er alvorlig, uavhengig av hva som er grunnlaget for utvisningen i utgangspunktet, mens representanten Andersen mener at det er grunnlaget for utvisningen som skal vurdere alvorligheten av at man bryter innreiseforbudet. Jeg er ikke enig i den vurderingen. Jeg mener det er riktig at en forholder seg til at det er brudd på innreiseforbudet – som skal være formidlet på en klar, tydelig og forståelig måte – som straffes etter den bestemmelsen vi nå har til behandling, og ikke grunnlaget for utvisningen.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Jeg har opplevd at vi nå for så vidt har fått en dreining i den retningen at en i større grad bruker utvisningsmuligheten for å hindre at en gjentagende ganger kan komme tilbake og utføre alvorlig kriminalitet. Det viser også statistikken, som både saksordføreren og jeg var inne på i våre innlegg, med tanke på antall utvisningssaker siden 2007, hvor antallet er økt vesentlig. Det betyr også at politiet er mer bevisste på at en har det som virkemiddel i sin såkalte verktøykasse. Jeg oppfatter at politiet bruker det så hyppig som de kan, og jeg tror vi også kan forvente en fortsatt økning av det. Hittil i år er altså tallet, som jeg nevnte, 400 registrerte saker. Det betyr at politiet er bevisste på det. Når det gjelder det andre spørsmålet, knyttet til hjemmel for midlertidig opphold, skal det foreligge mulighet til å søke om det, slik at det ikke skal være en begrunnelse for å bryte innreiseforbudet.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Jeg er fristet til bare å svare ja på det spørsmålet, for vi vil ta sådanne initiativ. Vi har allerede startet det arbeidet, helt generelt, ikke bare med utgangspunkt i utvisningssakene. Helt generelt er fokuset på soningsoverføring sterkt i denne regjeringen. Det er noen flaskehalser – som representanten Bøhler var inne på – også når det gjelder saksbehandlingstid, både på norsk side og på mottakerlandenes side, vanligvis, men vi arbeider hardt for å smøre det maskineriet slik at vi får til flere soningsoverføringer enn det som har vært tilfellet nå.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Jeg er litt usikker på om det er veldig enkelt på en enkel måte å forholde seg til det resonnementet, selv om representanten Skei Grande mener at vi tidvis definerer oss som populistiske. Det er vanskelig å granske sjel og hjerte på dem som bryter innreiseforbudet, også for dem som skal håndheve innreiseforbudet. Jeg er litt usikker på om det er grunnlag for å si at fordi noen sier at de skal bryte innreiseforbudet for å gi datteren sin en klem og ikke for å stjele lommebøker, så skal de behandles på ulikt vis. Poenget er at de bryter den samme bestemmelsen, og de er klar over at de bryter den samme bestemmelsen. Innreiseforbudet må gjelde likt uavhengig av hva som er intensjonen ved lovbruddet.

2013-12-09

Anders Anundsen

M

Fremskrittspartiet

Det er vanskelig å svare annerledes enn det jeg allerede har svart på det spørsmålet. Når man bryter innreiseforbudet, er det det bruddet som er straffbart, ikke hva slags intensjon man har ved å være i Norge etter å ha brutt innreiseforbudet. Hva dommen vil bli i det enkelte tilfelle, vil det være opp til domstolen å vurdere – hva som er skjerpende, og hva som er formildende omstendigheter. Utgangspunktet er altså at det ikke er årsaken til innreiseforbudet som kan være tellende, men det at innreiseforbudet er brutt. Så vil det være opp til domstolen i de enkelte tilfellene å forholde seg til hva som er straffeskjerpende, og hva som eventuelt er formildende. Jeg tror rett og slett ikke representanten Andersen og jeg blir helt enige om dette.

2013-12-09

Kari Kjønaas Kjos

F

Fremskrittspartiet

La meg begynne med å si noen ord om den nye helse- og omsorgskomiteens arbeid med budsjettet for 2014. Veldig mange er helt nye i komiteen, og flere er helt nye som stortingsrepresentanter, og vi har byttet plass når det gjelder å være i opposisjon og posisjon. I tillegg har vi først hatt den avgåtte regjeringens budsjettframlegg, deretter Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringens budsjettframlegg, og tillegg har det kommet ytterligere endringer etter avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. Det har derfor naturlig nok vært en utfordrende og til dels krevende oppgave for oss i komiteen å gå igjennom. Helse er et enormt stort felt, som alle har et forhold til, og som alle ønsker mye for. Jeg vil berømme den nye komiteen for et godt utført arbeid. Vi har gjennomført en rekke høringer, vi har holdt tidsfrister og vi har hjulpet hverandre mye. I tillegg har vi diskutert oss fram til omforent ordlyd på enkelte områder. Jeg er stolt av komiteen som jeg får lov til å være leder av. Så til innholdet i budsjettet. Samlet sett har Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen, i samråd og etter avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, lagt fram et styrket helsebudsjett, med så mange endringer som det var mulig å få til på såpass kort tid. Jeg skal ikke underslå at jeg ser fram til å legge fram et helhetlig budsjett neste år, som vi har laget fra bunnen av. Men uansett er det et faktum at sykehusene nå får det største løftet noensinne, med en økning på hele 2,7 mrd. kr. Sykehuskøen har økt jevnt og trutt hvert eneste år de siste åtte årene, og dette måtte snus. Det er rett og slett meningsløst å la folk vente på noe de likevel skal få. Det kan gi ytterligere forverring av sykdom eller skade. Venting kan utløse smerter og uro, og det medfører ofte store utgifter til sykepenger og økt fare for å falle helt ut av arbeidslivet. I tillegg gir det redusert bemanning og økonomiske belastninger for arbeidsgiver. I forlengelsen av en skade eller alvorlig sykdom, er rehabilitering avgjørende for å minimere omfang av skade, og et svært viktig verktøy for å mestre dagliglivets nye utfordringer. Mange private rehabiliteringsinstitusjoner sitter på uvurderlig kompetanse og har ledig kapasitet. Derfor vil regjeringen øke kjøp av disse tjenestene. Riktig rehabilitering til riktig tid er en viktig del av tilfriskningsprosessen. De lange køene har også slått ut negativt ved at de med mye penger har kjøpt seg ut av køen og dermed sluppet å vente. Et sted mellom 300 000 og 400 000 mennesker har nå tegnet en helseforsikring, noe som er et tegn på at stadig flere ikke stoler på at de får den hjelpen de trenger om behovet skulle oppstå. Regjeringen ønsker ikke et slikt todelt helsevesen, og ventetider og kø er det viktig å ta grep om i så måte. Generelt er det svært mye å ta tak i innenfor sykehussektoren. Mer enn 1 700 sykehussenger og flere lokalsykehus har blitt borte under rødt-grønt styre. Det har medført ikke bare lange køer, men også mange korridorpasienter. Vi vet at det er etterslep i vedlikehold av bygningsmasse, og vi vet at den medisinske utstyrsparken er på etterskudd i fornying i tillegg til betydelige utfordringer innenfor IKT. Jeg personlig er derfor veldig glad for at vi nå skal få en skikkelig gjennomgang av alle disse problemstillingene. Regjeringen skal jobbe fram en helhetlig helse- og sykehusplan. Nå har jeg merket meg at Arbeiderpartiet, til tross for at det har vært imot en slik plan, nå er fryktelig utålmodig. Jeg har også merket meg at Arbeiderpartiet, som det eneste partiet som vil beholde dagens styring av sykehusene, er det partiet som er mest utålmodig etter en endring. Jeg velger å se positivt på disse signalene. Når Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen nå skal finne bedre og mer hensiktsmessige måter å styre sykehusene på, skal vi forvisse oss om at det vi innfører, er bedre enn det vi har. Omstillinger skal gi forbedringer, hvis ikke bør man la det være. Det har omstillingsprosessen i Oslo-området vist oss. Jeg konstaterer at til og med den avgåtte regjeringen nå erkjenner dette. Så ser jeg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i sine merknader er engstelige for at utarbeidelsen av en helse- og sykehusplan vil gi uro, angst og usikkerhet i foretakene. Jeg kan berolige disse med at de eneste som har uttrykt uro, angst og usikkerhet, er de rød-grønne selv. Ingen andre har uttalt slik angst til meg, og helseministeren har hatt møter med de regionale helseforetakene og forsikret dem om at de ikke trenger å høre på svartmalingen. Deres arbeidsoppgaver ligger fast. De rød-grønne er egentlig generelt engstelig. Særlig er de engstelige for alt den nye regjeringen vil gjøre annerledes. Det er derfor nødvendig å minne om at flertallet av det norske folk har ønsket seg nye løsninger, handlekraft, mangfold og valgfrihet. Derfor skal spesialisthelsetjenesten gjennomgås. Derfor skal ISF-andelen økes for å oppfylle aktivitetsmålet, og derfor skal det innføres nøytral merverdiavgift, selv om et mindretall i denne sal ikke liker det. Rehabilitering, rus og psykisk helse skal løftes. På hver eneste budsjetthøring de siste åtte årene har vi fått høre skuffelsen over nedprioriteringen av disse områdene. I år uteble denne skuffelsen. Flere har nå håp om bedring fordi vi har varslet opptrappingsplaner, fritt behandlingsvalg, økt kjøp av ledig kapasitet hos private og ideelle med 300 mill. kr og øremerking av 343 mill. kr til rustiltak i kommunene. Regjeringen har i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti gitt generelt økte budsjetter og økt skattefradrag for gaver til frivilligheten, i tillegg til et krav om at veksten innenfor sykehusene skal være større for rus og psykisk helse enn innenfor somatikken. Hver for seg er de viktige virkemidler – sammen gir de full pakke. De rød-grønne skriver i sine merknader at tall fra Samdata de siste årene viser større vekst i kostnadene til rus og psykisk helsevern, og at det derfor ikke løser utfordringer å gjeninnføre denne ordningen. Til det har jeg lyst til å si at Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen mener at kostnad alene ikke er en egnet måte å måle vekst på. Det som er viktig, er ventetiden og aktiviteten. Hvis ventetiden er for lang og behandlingen utilstrekkelige er det svært kritikkverdig om man sier seg fornøyd med kun å se på at det har vært en kostnadsvekst. Jeg har også merket meg at vi aldri tidligere har opplevd en avgått regjering, som så tydelig kritiserer seg selv for alt de ikke har klart å løse. Ved å gå inn på Stortingets nettsider kan vi lese både spørsmål og interpellasjoner fremmet av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet de siste ukene. Her utbroderes kritikkverdige forhold som har pågått gjennom det siste året, eller gjennom flere av de siste årene, og de spør hva de enkelte statsrådene vil gjøre for å rydde opp. Også helseministeren har blitt pepret med spørsmål. Det er tydelig at det endelig har gått opp for noen hver at vi har store utfordringer innenfor helsevesenet. Jeg håper disse representantene fortsetter å sende spørsmål, slik at enda flere får innsikt i hva åtte år med rød-grønn regjering har gitt oss. Vi skal rydde opp, område for område, men det er ikke mulig å snu alle stener i løpet av noen få uker. En viktig del av det å rydde opp, handler om å gi de ansatte økt kunnskap gjennom et kompetanseløft, noe vi bevilger 50 mill. kr til. Skal vi lykkes med gode helsetjenester, må vi hegne om alle de dyktige medarbeiderne vi har over hele landet, som daglig redder liv og utfører mirakler, og vi trenger å løfte helsevesenet som en attraktiv arbeidsplass for kommende generasjon. Innovasjon, velferdsteknologi, forskning og utvikling er viktige stikkord som løftes høyt av regjeringen. Jeg ønsker også å nevne frivilligheten. Etter åtte år på Stortinget har jeg opplevd utrolig mange sterke øyeblikk. I mitt møte med enkeltmennesker og frivilligheten blir jeg gang på gang minnet om det enorme engasjementet som finnes der ute. Frivilligheten når alle med sin tilstedeværelse, empati, kunnskap og mangfold. Jeg er derfor stolt av den styrkingen som nå ligger i dette budsjettet, mye også takket være Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi er usedvanlig samkjørte og enige når det gjelder verdien av frivilligheten som en del av det offentlige tilbudet, og vil også i årene som kommer, hegne om disse. Regjeringen løfter også støtten til tannbehandling for grupper med store behov. Jeg er glad for at regjeringen foreslår en ny stønadsordning til helt eller delvis tannløse personer, samt en heving av stønadsnivået for de sykeste. Regjeringens forslag om å styrke bevilgningen til tannhelsetilbud til tortur- og voldsutsatte og pasienter med sterk angst for tannbehandling er også svært viktige grep som nå tas. Jeg tror alle forstår viktigheten av å ha tenner. I mangel av tenner, eller med store smerter i munnen, reduseres også automatisk inntak av næringsrik mat, som igjen kan medføre økt sykelighet. Det er god folkehelse i å gi folk mulighet til økonomisk å makte å få stelt sine tenner, og særlig når utgiftene blir uforholdsmessig høye. Som et ledd i den nylig vedtatte folkehelsemeldingen, skal forebygging ha et sterkere fokus. Det betyr et sterkere fokus på kunnskap, også hos ansatte i barnehage og skole. Å oppdage tidlig barn som sliter eller som blir utsatt for omsorgssvikt, mobbing eller overgrep, er avgjørende for å skape en grunnmur for et voksenliv. Dette budsjettet er starten på en lang reise for å styrke helsetjenestene på alle plan.

2013-12-09

Kari Kjønaas Kjos

F

Fremskrittspartiet

I budsjettet for 2014 øker vi budsjettet med 2,7 mrd. kr. Det betyr at de offentlige sykehusene får 2,4 mrd. kr, og så er det øremerket 300 mill. kr. til private. Så jeg tror at de offentlige får mer enn nok til å styrke sine tilbud. Så er vi kjent med at det offentlige faktisk ikke har nok kapasitet til å ta unna køen vi har, og derfor er det nødvendig også å styrke de private. Dette er helt i tråd med det som ble sagt i budsjettdebatten i fjor.

2013-12-09

Kari Kjønaas Kjos

F

Fremskrittspartiet

Nå er det slik at regjeringen har sittet noen få uker, og vi er ikke ferdige med å konkludere i hvordan vi skal jobbe videre på alle områder. Så er det slik at det er satt ned et utvalg som skal utrede et helhetlig system for håndteringen av akutte sykdommer og skader. Vi legger også inn 50 mill. kr til styrking av legevakten, og i akuttmedisinforskriften foregår det nå en revidering, slik at samlet sett er dette arbeidet godt påbegynt. Når dette er på plass og vi har alle fakta på bordet, kan det godt tenkes at vi trenger å fremme den etterlyste planen.

2013-12-09

Kari Kjønaas Kjos

F

Fremskrittspartiet

Nå er egenandelene økt med pris- og lønnsvekst i dette budsjettet, men i regjeringsplattformen ligger det ganske klare føringer på at egenandelene skal holdes lave. Det var et viktig kriterium for Fremskrittspartiet. Det vil selvfølgelig være oppe til debatt hvert år, når vi skal lage våre budsjetter, men vi har til hensikt å holde de samlede egenandelene på et lavt nivå.

2013-12-09

Kari Kjønaas Kjos

F

Fremskrittspartiet

I Klassekampen den 3. desember gikk Lysbakken, sammen med Senterpartiet, til angrep på helseministeren. Saken handlet om den økte bevilgningen til kjøp av MR-undersøkelser fra private. Påstandene handlet om private som ville tjene grovt, skatteparadiser og en regjering som var helt ukritisk til bruk av private. Men den 15. august i år kunne vi bl.a. i Romerikes Blad lese at den rød-grønne regjeringen ville ha ned MR-køene og bevilget 20 mill. kr ekstra i inneværende år til kjøp av tjenester fra private. Slik jeg ser det, viderefører nå regjeringen det som de rød-grønne lovet i valgkampen. Så da spør jeg: Hva har skjedd i det siste som gjør at de private, som var så viktige og riktige å bruke millioner på for de rød-grønne for mindre enn fire måneder siden, nå kalles griske og haier i skatteparadiser, og går på bekostning av de offentlige sykehusene?

2013-12-09

Karianne O. Tung

F

Arbeiderpartiet

I fjorårets debatt 5. desember 2012 om statsbudsjettet for 2013 sa komiteens leder, Kari Kjønaas Kjos, følgende: «Fremskrittspartiet tror at det offentlige i samarbeid med private og frivillige kan løse alt. Dette er viktig for kapasitetens skyld, for mangfoldets skyld og for kvalitetens skyld.» Jeg er enig med Kjønaas Kjos i at et samspill mellom disse aktørene er viktig for å løse utfordringer innenfor helsetjenesten. Det forundrer meg derfor at Høyre og Fremskrittspartiet i forslag til statsbudsjett for 2014 i sin økning til spesialisthelsetjenesten øremerket 300 mill. kr til private aktører. Mener ikke representanten Kjønaas Kjos det hun sa om samspill i fjorårets debatt? Og er det viktigere å øremerke penger til behandleren og ikke til pasienten?

2013-12-09

Karianne O. Tung

F

Arbeiderpartiet

Hjemme hos Marianne og Johnny Smedholen var det lørdag for to uker siden pyntet og klargjort til bursdagsfest. Godteskålene sto klare, og to spente kamerater på åtte år ventet forventningsfullt på gjestene som skulle komme. Men godteskålene forble fulle, og det kom aldri noen bursdagsgjester. Hver dag opplever barn og unge å bli utsatt for mobbing – noen så grovt at vi helst vil lukke ørene og se en annen vei, fordi dette ikke hører hjemme blant merkeklær, cupcakes og Birkebeinerritt. For det kan umulig være mitt barn som mobber eller som blir mobbet. Selv om flere har bedt om unnskyldning til de to åtte år gamle guttene, og et samlet Norge fortviler i offentlighet over at noen kan være så slemme, viser denne saken hvor enkelt hverdagsmobbing kan oppstå og ikke minst tas tak i. Samfunnet, altså meg og deg som foreldre, må ta på alvor hver gang noen må feire en bursdag alene eller opplever å finne negative kommentarer om seg selv på nettet. Vi må ha nulltoleranse mot mobbing i miljøer hvor barn og unge befinner seg. Hvorfor? Jo, fordi disse små og store hendelsene gir grobunn for usikkerhet og utvikling av psykiske problemer. Vi vet at psykiske problemer og lidelser er det vanligste helseproblemet blant barn og unge i dag. Å ta ansvar for en inkluderende barndom vil være et av de viktigste forebyggende tiltakene vi kan gjennomføre i arbeidet med å bedre befolkningens psykiske helse. For det er sånn at om lag halvparten av den norske befolkningen opplever en eller annen form for psykisk uhelse og problemer i løpet av livet, gjerne med røtter tilbake i barndommen. For noen handler dette om å klare å gå ut døra – for andre handler det om å holde seg i live. Arbeiderpartiets mål er at mennesker med psykiske helseproblemer skal kunne leve et verdig og mest mulig vanlig liv. Det krever et helsetilbud som er både tilgjengelig og mest mulig sammenhengende. Derfor fulgte vi opp i regjering anbefalingene fra WHO og fagmiljøer om en omstilling fra et institusjonsbasert psykisk helsevern til et mer ambulant, oppsøkende og aktivt tilbud. Om lag 150 ambulante team er etablert, antallet konsultasjoner har økt og, kanskje det viktigste av alt, lavterskeltilbudet er bygd ut. Vi har gitt 180 millioner viktige kroner mer til landets helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Vi har ansatt 130 psykologer i kommunene og etablert pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp. Dette er gode og riktige tiltak, som med enkle grep kan forvandle en psykisk uhelse til god helse. Det foreligger derfor et godt grunnlag for den nye regjeringen, men mye gjenstår. Jeg blir bekymret for den reelle viljen som Høyre og Fremskrittspartiet har til å prioritere barn som blir mobbet og voksne mennesker med alvorlige psykiske lidelser, når de nå velger å øke den somatikkstimulerende ISF-andelen til sykehusene fra 40 pst. til 50 pst. Dette er ikke å prioritere de psykiatriske pasientene. ISF-andelen stimulerer nemlig til det stikk motsatte. Den gjør det mer lønnsomt med somatiske behandlinger og operasjoner enn å hjelpe mennesker med psykiske lidelser. Veien fra ord til handling synes i dette tilfellet å være meget krevende og til tider tåkelagt fra den nye regjeringens side. Leonardo da Vinci har sagt: «Jern ruster når det ikke blir brukt, stillestående vann mister sin klarhet og fryser til i kulde. På samme måte undergraver passivitet sinnets styrke.» Vi må ikke bli så passive i arbeidet med psykisk helse at handlekraften vår ruster opp. Barn som blir mobbet, ungdommer som faller utenfor, og voksne som vil ta sitt eget liv, fortjener politikere som evner å følge opp det de faktisk har lovet.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

I vår fremma Framstegspartiet eit representantforslag om ein nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikra kvalitet, kompetanse og tilgjengelegheit for brukarane. I Stortinget i juni i år fekk Framstegspartiet støtte av både Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre om at regjeringa måtte fremma ein slik plan. I innstillinga til dette budsjettet kunne ingen av dei nemnde partia vera med på ein merknad der vi la til grunn at regjeringspartia og avtalepartnarane ville gjera det som dei sa i juni, nemleg å leggja fram ein slik heilskapleg plan. Spørsmålet mitt er: Korleis kan Framstegspartiet forsvara at dei seier det eine før sumaren og når dei kjem i regjering, er ikkje dette så viktig? Har det føregått eit spel for galleriet når det gjeld å styrkja legevakta i Noreg?

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Gratis skulefrukt er ei helseprioritering for å førebyggja sosiale helseforskjellar. Høgre har alltid vore ein aktiv motstandar av å gi barn og unge gratis frukt på skulen og argumenterer med at det er viktigare å styrkja kompetansen til lærarane. I Bergens Tidende i dag kunne vi lesa at 17 av 18 departement i regjeringa har gratis frukt til sine tilsette og politikarar. Dei har ete 130 tonn gratis frukt i år, til ein verdi av 3,8 mill. kr. Mitt spørsmål er om Høgre også vil gå i bresjen for å fjerna ordninga med gratis jobbfrukt i departementa og i staden oppfordra departementa til å bruka pengane til kunnskap og vidare utdanning.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Både i samarbeidsavtalen og i budsjettavtalen mellom Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet les vi at ein legg til grunn ei auking i innsatsstyrt finansiering, innføring av nøytral moms og innføring av fritt behandlingsval. Eg har oppfatta Kristeleg Folkeparti som om dei er meir einige med oss i at vi har nok marknadsstyring i helsesektoren. Kristeleg Folkeparti har til og med kritisert oss – veldig bra – for at vi ikkje har redusert ISF frå 40 til 30 pst. Spørsmålet mitt er korleis det kan ha seg at Kristeleg Folkeparti no er med og skapar fleirtal i denne salen for å auka innsatsstyrt finansiering frå 40 pst. til 50 pst.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Landet har fått ny regjering og nytt politisk fleirtal. Det merkar vi også på helse- og omsorgsfeltet. Budsjettet for 2014, som vi skal vedta i dag, skil seg på viktige område frå det helse- og omsorgsbudsjettet som den raud-grøne regjeringa la fram i haust. Vi får meir marknadsstyring, meir innsatsstyrt finansiering, innføring av nøytral moms for å skapa endå større helsebutikk og forbod for helseføretaka mot å nytta budsjettveksten til å nytta ledig kapasitet i det offentlege. Senterpartiet står i dag saman med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti og fremjar eit alternativ til budsjett for neste år basert på forslaget til den raud-grøne regjeringa. Vi legg vekt på at det er eit offentleg ansvar å fremja helse og førebyggja sjukdom og sikra nødvendige helse- og omsorgstenester til heile befolkninga. Alle skal ha likeverdige tilbod om helsetenester, uavhengig av diagnose, bustad, personleg økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Målet er flest mogleg gode leveår for alle og reduserte sosiale helseforskjellar. Vi vil ha ei helseteneste som sikrar helsefremjande og førebyggjande arbeid. Vi vil styrkja den kommunale helse- og omsorgstenesta for å gi pasientane eit betre tilbod nærare der dei bur. Vi vil leggja til rette for ein helsefremjande livsstil, slik at det vert enklare å ta sunne val. Folkehelsearbeidet til den raud-grøne alliansen tar sikte på å vera systematisk og langsiktig, slik at folkehelse vert eit sektorovergripande mål. Mange av folkehelsesatsingane vi har gjennomført dei siste åra, trur eg vil stå som pålar i åra framover. For det er ikkje alle folkehelsetiltaka våre den nye regjeringa tør å reversera sjølv om dei kanskje vil. Kommunane og lokalmiljøet er den viktigaste arenaen for folkehelsearbeidet. Innsatsen må skje i alle sektorar og vera forankra i plansystemet, slik folkehelselova og folkehelsemeldinga legg til grunn. Vi vil sikra at alle som treng heildøgns omsorg, skal få det. Då må også heimetenestene verta bygde ut, slik at dei som vil bu heime eller i omsorgsbustad, kan gjera det. Innsatsen til pårørande må verdsetjast og respekterast. Dagaktivitetstilbodet til menneske med demens vil vera ei svært viktig satsing framover. I tråd med stortingsmeldinga Morgendagens omsorg vil vi utvikla ei innovativ helse- og omsorgsteneste i kommunane. Pasientar og brukarar skal få ei tydelegare rolle. Brukarar og pasientar skal møtast med respekt. Helsetenestene må vera tilpassa pasientanes behov for trygge tenester. Det er nok mange helse- og omsorgsministrar i andre land i verda som misunner statsråd Bent Høie jobben. Han skal overta ansvaret for og styringa av eit av verdas best utvikla helsevesen i eit av verdas rikaste land. I 2012 brukte Noreg om lag 270 mrd. kr på helse- og omsorgsformål. Spesialisthelsetenesta stod for 114 mrd. kr åleine med sine 101 000 årsverk. Det har vore ein sterk auke i ressursinnsatsen dei siste åra, og aktiviteten ved sjukehusa skal fortsetja å auka. I kommunane er talet på årsverk i omsorgstenestene om lag 130 000. Frå 2008 til 2012 har talet på årsverk auka med 10 000. Men det er likevel sentrale utfordringar i åra framover. Sjølv om helsetilstanden i den norske befolkninga er god, er det tydelege sosiale helseforskjellar. Psykiske lidingar og rusavhengighet vil få aukande vekt i sjukdomsbyrda dei neste åra. Psykiske helseproblem som angst og depresjon og problem knytte til rusmiddelbruk står for flest tapte arbeidsår. Fram til 2050 vil det verta meir enn dobbelt så mange personar over 67 år samanlikna med i dag. Det er vesentlege utfordringar når det gjeld levevanar. Tobakk, alkohol, fysisk inaktivitet, usunt kosthald og overvekt og fedme aukar risikoen for kronisk sjukdom vesentleg. Det er òg ei utfordring med for lange ventetider til helsetenester innanfor nokre fagområde. Det er òg for mange pasientar som opplever mangelfull kvalitet, eller som vert skada. Den raud-grøne alliansen prioriterer derfor pengar til meir pasientbehandling i sjukehus. Vi satsar òg på IKT, elektronisk samhandling og medisinsk-teknisk utstyr i sjukehusa. Vi prioriterer midlar til praksisnær forsking i dei regionale føretaka, inkludert vidare utgreiing av protonterapisenter. Vi styrkjer òg kommunehelsetenesta, med spesifikke midlar til eige innovasjonsprogram, eige velferdsteknologiprogram, eit program for ein aktiv og framtidsretta pårørandepolitikk og strategi for å styrkja og samordna det frivillige arbeidet i sektoren. Eg er glad for den særskilde satsinga på psykologar i kommunane og for styrkinga av kompetansen og kvaliteten i kommunallegevakta. Det er kanskje helse- og skulehelsetenesta som har fått det verkeleg store løftet i dette budsjettet. Dette er ei sentral førebyggjande helseteneste, som treng vidare styrking også dei neste åra. Det er også svært positivt at det er ei merkbar prioritering av folkehelsetiltak i det raud-grøne helsebudsjettet, med ei særskild satsing på tiltak for å få betre og tryggare drikkevatn. Barnevaksinasjonsprogrammet skal frå og med juli 2013 inkludera vaksine mot spedbarnsdiaré forårsaka av rotavirus. Vaksinen vil kunna hindra 900 sjukehusinnleggingar og 7 200 legekonsultasjonar og er eit svært viktig førebyggjande tiltak. Rus og psykiatri er to særskilte område som treng styrking i åra som kjem. I statsbudsjettet som den raud-grøne regjeringa la fram i haust, låg det allereie inne ei styrking på om lag 200 rusbehandlingsplassar i 2014. Dette ville vi skulle skje gjennom å kjøpa fleire plassar frå ideelle verksemder. I tillegg kjem den generelle auken av behandlingsplassar i spesialisthelsetenesta, der Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har styrkt dei regionale helseføretaka ytterlegare med 300 mill. kr gjennom finansinnstillinga ut frå den raud-grøne regjeringa sitt forslag til auke av kapasiteten innan psykisk helsevern, rusbehandling, rehabilitering og MR. Regjeringspartia, inkludert Venstre og Kristeleg Folkeparti, vil på si side øyremerkja denne satsinga til private. Vi meiner det må skje der helseregionen meiner det vil gi best tilbod til pasientane. Det er eit paradoks at det offentlege helsevesenet skal få forbod mot å bruka ekstrasatsinga til å nytta ledig kapasitet på sine sjukehus. Private skal favoriserast, og det offentlege skal nedprioriterast. Den raud-grøne regjeringa la fram forslag om å styrkja innsatsen på rusfeltet i kommunane med 40 mill. kr i 2014. Det er grunn til å merka seg at etter den harde kritikken som dagens regjeringsparti har ført mot den raud-grøne regjeringa på rusfeltet, løyver dei ikkje ei krone i ekstramidlar til rusomsorga i kommunane, sjølv om dei brukar 4 mrd. kr meir av oljepengane. Dei nøyer seg med å øyremerkja den raud-grøne satsinga. Regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti og Venstre vil på nytt innføra den såkalla gylne regelen innan psykiatrien, der ein pålegg sjukehusa at veksten i rus og psykiatri skal vera større enn veksten i somatikk. Dette vil eg gjerne få kommentera. Eg meiner dette er billig retorikk og ikkje eit svar på utfordringane. For det første har sjukehusa faktisk prioritert rett dei siste åra utan denne regelen. For det andre er det i kommunane den skikkelege utfordringa i dag ligg. I avisa Vårt Land i dag er det fokus på det verkelege problemet, nemleg at unge innan psykisk helsevern risikerer å bu årevis på sjukehus. Det står i avisa om Eivind, som er 38 år og har vore utskrivingsklar i tre år. No bur han på lukka avdeling på psykiatrisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus. Eivind fortel at det han eigentleg ønskjer, er ein eigen kommunal leilegheit. Klinikkdirektør Bovim beskriv situasjonen som frykteleg trist. Ho fortel om rehabiliteringsavdelinga på distriktspsykiatrisk senter, som er full av pasientar som ventar på kommunalt tilbod. Ho fortel om pasientar som klagar over å vera stengde inne, som vert passive og ligg mykje i senga. Dei har ikkje noko å jobba fram mot, ikkje noko å håpa på. Tilværet vert sett på vent. Ifølgje ein forskingsrapport frå SINTEF er heile 7 pst. av psykiatriske pasientar utskrivingsklare, ein av fire innleggingar kunne ein ha unngått med betre kommunalt tilbod. Det viser at regjeringa si satsing er feil, dei begynner i feil ende. Ei styrking av det psykiske helsefeltet må starta i kommunane. Regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre bruker 4 mrd. kr meir av oljeinntektene for å smørja budsjettet. Likevel har dei ikkje pengar til å gi pasientar med lang reiseveg til sjukehus ein meir minneleg overnattingsgodtgjersle. Det er småleg at dei òg då tar gratis frukt og grønt frå skuleelevane. Eg synest det er utruleg at vi har ein helseminister som forsvarar ei ordning og eit kutt, som vi veit fører til større sosiale helseforskjellar blant barn og unge. Vi har solid dokumentasjon på at gratis frukt og grønt til elevar betrar folkehelsa. Vi har også solid dokumentasjon på at ei abonnementsordning slår sosialt ulikt ut, der det er dei ressurssterke og pengesterke foreldra som i størst grad nyttar seg av dette tilbodet. Det held ikkje å seia at dette er ei prioritering, der ein i staden satsar på vidareutdanning av lærarar. Formålet med gratis frukt og grønt er å betra folkehelsa og å jamna ut sosiale helseforskjellar. Gode lærarar kan sikkert utretta veldig mykje, men ikkje akkurat det.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Takk for spørsmålet. Når det gjeld psykisk helse i skulen, var ikkje det eit kutt, men ei omprioritering til ein annan sektor for å styrka det psykiske helsearbeidet i kommunen. Det hadde kome ein del kritiske rapportar på om den ordninga fungerte optimalt, men viss det viser seg at dei var galne, som det har vorte antyda, kan vi gjerne innføra det igjen. De har gjort det, og det har eg ikkje kritisert. Når det gjeld ein opptrappingsplan, må eg få seia at det var einigheit på Stortinget då om at ein skulle avslutta den planen. Så har vi følgt veldig nøye med etter 2009 på utviklinga i kommunane. År for år har vi sett på statistikken, og vi har vore bekymra. Eg meiner at vi ikkje skal ha ein ny opptrappingsplan for heile psykiatrien no. Det vert feil. Viss vi skal ha ein ny opptrappingsplan, må det vera for kommunen, for det er der trykket ligg.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg synest dette vert litt merkverdig. Komiteleiaren kritiserer oss i sitt innlegg for å stilla helseministeren mange spørsmål og koma med interpellasjonar som viser at vi kritiserer oss sjølve. Og så kjem Nesvik her og kritiserer oss for det motsette – at vi ikkje kom med forslag i budsjettet. Poenget er jo – og det trur eg òg Nesvik forstår – at det er ein litt spesiell situasjon i år. Vi har faktisk eit heilt eige statsbudsjett som inneheld veldig mange spesifikke raud-grøne forslag, som den nye regjeringa har adoptert inn i satsinga si. Men eg kan lova Nesvik at til neste år skal vi minst fremma 17 forslag, slik Høgre og Framstegspartiet fremma i fjor – for dei har eg talt. Eg skal lova å gjera ein betre jobb til neste år.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg vil først presisera at dei som er utskrivingsklare pasientar i psykiatrien, er forskjellige. Nokre er veldig sjuke og kunne vera aktuelle for ei slik halvannanlineteneste, men veldig mange er ikkje så sjuke, så det er heilt naturleg at kommunane vil ta seg av dei. Så eg synest det er gode innspel Kristeleg Folkeparti kjem med. Det som er mitt poeng, er at det no er ein situasjon der slike pasientar berre hopar seg opp i psykiatriske avdelingar. Kristeleg Folkeparti snakkar om kommunestørrelse, og det er jo ei kjent sak – i alle fall i Hordaland – at det er den største kommunen som har dei største problema, med 40 pasientar som ligg inne og ventar på å få ein plass i kommunen, mens vi ser at det er små kommunar som klarar dette. Så vi treng begge delar. Eg er veldig opptatt av at vi får ei ordning for desse pasientane.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg høyrde representanten fortelja i innlegget at Venstre er eit radikalt og moderat parti, at ein vil prioritera dei som treng det mest, og at ein er opptatt av at helsetilbod ikkje skal henga saman med økonomisk bakgrunn, men at fattigdom ofte har ein samanheng med det. Så er det jo slik at den raud-grøne regjeringa foreslo å fordobla overnattingsgodtgjersla for pasientar som har lang reiseveg til helsetilbod, opp til 700 kr per natt. Regjeringa foreslår å kutta det til 500 kr, mens Venstre i sitt alternative budsjett skriv at dei ikkje ser behovet for dette. Eg synest det er litt uforståeleg at Venstre, som er opptatt av at alle skal ha like moglegheiter til helse, ikkje vil auka overnattingsgodtgjersla.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg merkar meg at helseministeren har eit 10 minutt langt innlegg utan å nemna noko om folkehelse og førebygging. Noreg har, før Høie vart helseminister, saman med andre land slutta seg til målet til Verdas helseforsamling om å redusera tidleg død av ikkje-smittsame sjukdommar med 25 pst. innan 2025. Eg la òg merke til at ein i budsjettet reverserer ein del målsetjingar som var i ein strategi den førre helseministeren la fram tidlegare i haust med tiltak for å nå dette målet; ein reverserer iallfall to spesifikke tiltak. Det gjeld målsetjinga om 60 minutt fysisk aktivitet i skulen og å utvida ordninga med frukt og grønt til heile grunnskulen. Spørsmålet mitt er: Er det då slik at den nye regjeringa går tilbake igjen på det langsiktige målet om å redusera ikkje-smittsame sjukdommar med 25 pst., sidan tiltaka no vert reverserte?

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg tok i ei replikkveksling opp at regjeringa og samarbeidspartia no ryggjer på forslaget om å komma med ein handlingsplan om kommunal legevakt. Det er då synleg at dei er fornøgde med det den raud-grøne regjeringa gjorde då vi varsla at det skulle komma ei eiga forskrift, at ein skal innføra eit eige legevaktsnummer, og at ein har varsla krav om bakvakt osv. Men eg hadde jo trudd at når dei så seint som i juni føreslo dette likevel, sjølv om dette andre var kjent, så hadde dei gjort noko i budsjettet for neste år. Det er ei ekstremt viktig sak, og viss dei har nye, betre løysingar og nye idear, skal vi sjå på dei når det gjeld legevakt. I budsjettet for 2013 fremja Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti 17 forslag. Eg kan ikkje sjå igjen nokon av dei i dag. Eg synest det må vera ganske pinleg at det så klart kjem fram at ein fremjar forslag ein ikkje tar ansvar for. Eg kan nemna at dei i fjor ville ha ei tilskotsordning for klinisk ernæringsfagleg kompetanse i kommunane, dei ville ha ein uavhengig granskingskommisjon for OUS-prosessen, dei ville at kommunane skulle føra statistikk over ventelistene på sjukeheimsplass, dei ville ha legemiddelgjennomgang for personar over 75 år, dei ville ha masterutdanning innan sjukepleie, dei ville ha pilotprosjekt for rus og psykiatri for å innføra finansieringsordningane til samhandlingsreforma – som no statsråden i skriftleg svar til meg har sagt at han må greia ut vidare – dei ville ha ny finansieringsordning for psykologar i kommunane, og dei ville ha fond for nye, innovative legemidlar, bl.a. Eg seier ikkje meir, men det er iallfall nokon og ein kvar som har noko å følgja opp når det gjeld kva dei har sagt før. Heilt til slutt noko om nasjonal helse- og sjukehusplan. Senterpartiet er for det, men eg reagerer på at det i plattforma og i budsjettavtala står at nedlegging av føretaka først kan skje når den nasjonale helse- og sjukehusplanen er utforma, vedtatt og verkar. Det betyr at ein, når ein skal rullere denne nasjonale helse- og sjukehusplanen då, skal oppretta dei regionale helseføretaka igjen. Det heng jo ikkje heilt saman.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Vi har gjort greie for i innstillinga med ein omstendeleg merknad om korleis vår budsjettbehandling er i år. Likevel hevdar statsråden frå talarstolen at vi dermed ikkje har gjort jobben vår med tanke på høyringane, sidan det ikkje er eit forslag. Det vil eg bestemt avvisa. Den kritikken går på mange måtar tilbake på eigne partifeller, sidan dei ikkje sluttar opp om våre merknadar, som nettopp er ut frå det som kom fram på høyringane. Eg kan nemna: Frå Nasjonalforeninga for folkehelsa om dagaktivitetstilbod til personar med demens, frå Kreftforeninga om behovet for HPV-vaksine til fleire grupper, frå Norsk Vann om ikkje å redusera 15 mill. kr til betre drikkevan, frå Norges Parkinsonforbund om nasjonale faglege retningsliner for betre parkinsonbehandling, og om å etablera fleire avdelingar for desentraliserte lysbehandlingar. Det ligg veldig masse godt i våre merknadar, som vi håpar at statsråden ser på.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Grunnlova § 100 slår fast følgjande: «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.» Og: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.» Retten til ytringsfridom følgjer også av Den europeiske menneskerettskonvensjonen og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettar. Begge er inkorporerte i norsk rett gjennom menneskerettslova § 2. Retten til å ytra seg utan frykt for represaliar er altså ein grunnleggjande menneskerett og ein føresetnad for eit velfungerande demokrati. Kloke politiske val vert tatt av folkevalde i ein open kommunikasjon med fagfolk som veit kor skoen trykkjer. Helsevesenet er avhengig av å ha ein openheitskultur for å sikra nødvendige forbetringar og god pasienttryggleik. Mykje tyder på at helsevesenet vårt ikkje har ein slik openheitskultur i dag. I Grunnlova står det at berre «tungtveiende Hensyn» kan tala for å avgrensa nokon sin ytringsfridom. Men mange arbeidsgivarar legg i dag stor vekt på helsepersonell si lojalitetsplikt til arbeidsplassen sin. Kva lojalitetskrav som kan stillast frå arbeidsgivaren si side utan å krenkje grunnlovsvernet, er lite debattert. Då Stortinget endra § 100 i Grunnlova i 2004, presiserte ein at lojalitetsplikta ikkje berre er ei vurdering av omsynet til den tilsette og arbeidsgivaren. Bidrag frå kompetente tilsette er av stor verdi også for den opne informasjonen og den offentlege debatten i eit demokratisk samfunn. Berre ytringar som påviseleg skadar arbeidsgivaren sine interesser på ein unødig måte, kan verta sett på som illojale. Når helseføretak og kommunar viser til brot på kommunikasjonsstrategiar, etiske retningslinjer og ei lojalitetsplikt dei sjølve har definert, er spørsmålet om dette er særleg tungtvegande grunnar i ein ytringsfridomssamanheng. Ytringsfridomskommisjonen problematiserte denne tendensen allereie i 2003. Offentlege etatar og kommunar utarbeider mediestrategiar som legg for liten vekt på ytringsfridomen. Mange reglement har ei uheldig prioritering av tausheit som det fremste uttrykket for lojalitet, medan ytringsfridom er kraftig nedtona. Ei doktoravhandling av Hogne Sataøen ved Universitetet i Bergen viser at talet på kommunikasjonsarbeidarar i norske sjukehus er dobla etter at føretaksmodellen vart innført i 2002. Nesten alle kommunikasjonsdirektørane sit i sjukehusleiinga. Føretaka er ekstremt opptatt av sitt omdømme og av det å driva omdømmebygging. Sjukehusa er tilsynelatande smitta av den merkevarebygginga som er i privat sektor. Dette gir mindre rom for fagfolk til å uttala seg. Hogne Sataøen seier til BT den 28. januar 2012 at sjukehusa burde vore meir opptatt av å operera hofter enn av å strigla seg for media. Han har rett. Konsekvensen av føretaksmodellen og dei bedriftsøkonomiske styringsprinsippa som ligg til grunn, er ei mindre opplyst offentlegheit med større konsentrasjon av makt til helsebyråkratiet. Også i kommunar har det vore ei utvikling der omdømme og omdømmebygging vert meir og meir vektlagd. Det gjer at fagpersonar også i kommunehelsetenesta får mindre og mindre rom til å ytra seg som fagpersonar. Eksempla er mange og alvorlege. Ein sjukehusoverlege ved UNN og Tromsø kommune sin eldreoverlege opplever svikt i behandlingstilbodet og skriv ein kronikk om temaet. Når avisa Nordlys går i trykken, står kommuneoverlegen aleine som forfattar. Sjukehusdirektøren, Tor Ingebrigtsen, innrømmer sidan at sjukehuslegen vart «anbefalt» å trekka artikkelen. E-posten frå sjukehusdirektøren til overlegen var krystallklar: «Du fikk en muntlig advarsel i januar. Hvis dette settes på trykk, kan jeg ikke se at jeg har annet valg enn å gi deg en skriftlig advarsel.» Overlege Berg ved Nordfjord sjukehus vart trua med sparken etter at han offentleg kritiserte nedbygginga av pasienttilbodet ved lokalsjukehuset. Til NRK 21. juni 2011 fortel overlegen at han vart kalla inn til eit møte med føretaksleiinga på to timars varsel, der han fekk skriftleg åtvaring og beskjed om å overlevera informasjonsmateriale han tidlegare hadde vist til leiande politikarar på Stortinget. VG skreiv i januar 2012 om overlege og gynekolog Arne Järnbert, også han ved Nordfjord sjukehus. Etter orkanen «Dagmar» sine herjingar på Nordvestlandet gjekk han ut i lokalavisa med kritikk av sjukehusets mangelfulle kriseberedskap. Ein e-post på avvegar viste at fagdirektør Breidablikk i Helse Førde ønskte Järnbert «ut av organisasjonen snarast» om han gjekk vidare med saka i media. Ei undersøking frå NRK i 2011 viste at rundt halvparten av dei rundt 2 000 tilsette ved Oslo universitetssjukehus var redde for å melda frå om kritikkverdige forhold til media. I undersøkinga svarte nesten 58 pst. av dei spurde frå Norsk Sjukepleiarforbund at dei heilt eller delvis var einige i påstanden om at det er ein fryktkultur ved OUS. 66 pst. av Legeforeningen sine medlemmer svarte det same. Det er ikkje berre i føretaka at helsepersonell får korreks for å ytra seg. I Rana kommune fekk nyleg ein sjukeheimslege sterk kritikk etter at han i haust offentleg gjekk ut og var kritisk til at 36 sjukeheimsplassar i kommunen kunne verta lagde ned. Rådmannen i Rana kommune sende då ut informasjonsskriv til alle tilsette i kommunen med følgjande bodskap: I saker om budsjett og økonomiplan er det berre rådmannen og ingen andre som får ytra seg på vegner av Rana kommune. I skrivet vart det gjort klart at for ettertida ville det verta sanksjonar dersom nokon tilsette utøvde brot på lojalitetsplikta. Eg har vist til eit utval av ytringsfridomssaker som har vore omtalde i media. Eg veit om mange andre tilfelle av same grove karakter som ikkje er kjende, fordi dei det gjeld, ikkje maktar å stå fram. Eg har sjølv erfart at helsepersonell har vorte kalla inn på teppet og fått skriftlege åtvaringar etter å ha kontakta meg som folkevald på Stortinget. Eit slikt kneblingssystem kan ikkje verta tolerert. Ytringsfridom er ikkje noko ein berre kan vedta. Det er noko ein må praktisera. Særleg er det viktig å sikra at ytringsfridom for helsepersonell vert praktisert ved omstillingsprosessar, som det er mange av i helsevesenet. Det er eit leiingsansvar å sørgja for ein sunn grenseoppgang mellom lojalitetsplikta og ytringsfridomen. Det er eit ansvar for den lokale leiinga på tenestestaden. Det er eit ansvar for kommuneleiinga og føretaksleiinga. Og det er eit ansvar for Stortinget og for helse- og omsorgsministeren. Dei tilsette som står oppi slike situasjonar, må vita at dei har faglege og politiske leiarar som støttar dei. Dei må vita at dei kan ytra seg utan frykt for represaliar eller å oppleva usynlege sanksjonar som t.d. å verta forbigått ved neste stillingsutlysing. Halvparten av legane i norske sjukehus er midlertidig tilsette. Over 90 pst. av legane i spesialisering er midlertidig tilsette. Mange sjukehus og større sjukehusavdelingar har ikkje lokal leiing. Mangel på faste stillingar og mangel på lokale leiarar i eit offentleg helsevesen med sterk fokusering på merkevarebygging og strenge kommunikasjonsreglement er eit system som hindrar den offentlege debatten og inneber ein reell trussel mot ytringsfridom og openheit i helsevesenet vårt. Det trengst retningslinjer for kor langt eit sjukehus eller ein rådmann kan gå for å begrensa tilsette sin ytringsfridom. Helse- og omsorgsministeren må i oppdragsdokumentet for 2014 eller på ein annan måte presisera overfor føretaket at tilsette sin ytringsfridom er ein grunnlovfest rett. Det same bør kommunane få beskjed om. Det bør gjerast ein gjennomgang av alle helseføretak og kommunar sine kommunikasjonsreglement og praktiseringa av desse. Regjeringa bør òg vurdera ein lovmessig gjennomgang av grensene for lojalitetsplikt i arbeidslivet, slik Ytringsfridomskommisjonen anbefalte i 2003, og la Stortinget få diskutera dette i ei eiga storingsmelding om ytringsfridom. Helse- og omsorgsministeren bør i mellomtida vurdera å oppretta eit uavhengig ytringsfridomsråd, som hjelper tilsette som opplever truslar eller trakassering etter å ha ytra seg offentleg som fagpersonar. Helse- og omsorgsministeren må òg sikra fortgang i arbeidet med faste stillingar i helsevesenet og lokal leiing på alle sjukehus. Helseføretaka må få krav om at det òg i anbodsprosessar og anbodskontraktar med private helsetilbydarar sikrast reell ytringsfridom for dei tilsette der. Målet er eit helsevesen bygd på ein openheitskultur med eit klima på arbeidsplassen som sikrar at relevant informasjon – medrekna kritiske ytringar – når fram til riktig nivå. Det må vera brei aksept for at helsepersonell deltar i det offentlege ordskiftet innanfor rammene av eit romsleg lojalitetsomgrep. For det å utelukka helsepersonell frå den offentlege debatten vil i siste instans gå ut over dei som helsevesenet er til for, nemleg pasientane.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg vil først takka for svaret. Eg var litt spent på svaret frå statsråden, for statsråden sitt svar er viktig, og det er eit viktig signal òg ut til føretak og kommunar kva statsråden svarar på desse spørsmåla. Det som eg har erfart når eg har snakka med helsepersonell som har stått fram og f.eks. skrive ein kronikk i ei avis, er at alle rapporterer at dei får veldig mange tilbakemeldingar frå andre på arbeidsplassen. Dei er sjølvsagt ofte einige med dei som skriv, men det dei som skriv, får aller mest tilbakemeldingar om, er: At du tør! Det er informasjon som gjer meg veldig uroleg. Eg trur at vi ikkje veit nok om dette i helsevesenet. Eg meiner det er behov for ein gjennomgang f.eks. av korleis dei tilsette opplever dette. Er det ein såkalla fryktkultur, eller er det ikkje? Eg kunne tenkja meg å spørja statsråden om han vil ta initiativ til ein slik gjennomgang. Eg kunne òg tenkja meg å få betre svar på forslaget om å gå igjennom kommunikasjonsreglementa i føretak, og òg helst i kommunane, og sjå på praktiseringa av dei, om dette er i tråd med det grunnlovfesta ytringsfridomsvernet. Eg vil òg høyra kommentar på forslaget om å få ei eiga stortingsmelding der ein får ein lovmessig gjennomgang av lojalitetsplikta, for det er dette som er kjernen i problemet. Då Ytringsfridomskommisjonen la fram si tilråding i 1999, anbefalte dei ein slik lovmessig gjennomgang. Det vart ikkje gjort, og det er der vi står i dag, at kvar enkelt arbeidsstad kan definera dette meir sjølv. Eg vil òg høyra statsråden si tilbakemelding på det nylege eksemplet frå Rana kommune, der ein sjukeheimslege får sterk kritikk for å ha uttala seg om nedlegging av sjukeheimsplassar, og gjerne òg om dei andre tilfella som har vore kjende i media om andre forhold. Det som statsråden sa til sist, at helsepersonell må tenkja på at dei har ein autoritet som helsepersonell, og at dei må vera tru mot avgjerdsprosessar, vil eg gjerne at statsråden utdjupar, for her er det ein del vanskelegheiter som kan gjera at dei føler at ytringsfridomen deira er svekt.

2013-12-09

Kjersti Toppe

F

Senterpartiet

Eg vil òg takka alle som har hatt ordet. Mange har kome med gode innspel. Eg er veldig einig i det som representanten Bollestad tar opp, med New Public Management, og at det kan vera ei medverkande årsak til at det er fare for at ein mister fokus på pasientbehandlinga – fordi ein er veldig opptatt av omdømmet. Eg er òg veldig einig med representanten Kjenseth i at lokal leiing kan bety ein del, og òg det som representanten Lysbakken tok opp, dette med faste stillingar. Det kan vera konkrete ting som er mogleg å gjera noko med, som å laga ein betre struktur for openheit og å kunna ytra seg som helsepersonell. Eg har vore opptatt av dette med ytringsfridom heilt sidan eg kom inn i politikken, og mest utanfor helsevesenet, for det er ikkje berre eit problem i helsesektoren, det er òg eit problem i heile offentleg sektor. Eg veit om rektorar som er redde for å uttala seg, om barnehagestyrarar som ikkje fekk lov til å uttala seg om manglande barnehageplassar i Bergen sentrum, om kinodirektøren som ikkje ville uttala seg om sal av den kommunale kinoen, og den legendariske, men heilt sanne historia om den parktilsette i Bergen som ikkje torde å fortelja Bergens Tidende kva slags lauk han planta i jorda om hausten. Det er ekstremt farleg når dette gjeld helsevesenet, fordi det kan gå ut over pasienttryggleiken. Derfor er eg veldig opptatt av manglande ytringsfridom for tilsette i helsesektoren. Etter Grunnlova har vi òg plikt til å leggja til rette for ein open debatt. Eg merkar meg at statsråden ikkje ser det nødvendig å sjå på reglementa, at han ikkje har høyrt at dei er i strid med Grunnlova. Eg vil likevel be han om å ta med seg desse signala, for éin ting er at når ein les dei, ser ein ikkje at dei er direkte i strid med Grunnlova, men om ein ser på korleis dei vert praktiserte, kan dei vera i strid med grunnlovsvernet. Eg vil òg be statsråden ta med seg inn i regjeringa dette med om det er behov for ein meir lovmessig gjennomgang – det gjeld ikkje berre helsevesenet, men òg elles – opp mot ytringsfridomen til dei tilsette, og at han i det heile er oppmerksam på denne saka, for dette er noko som må praktiserast, og då er både statsråden og vi ansvarlege for å sjå til at det får ei god praktisering ute. Eg vil igjen få takka for debatten. Eg er òg glad for at statsråden har gitt positive signal.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

I valgkampen gikk Fremskrittspartiet – etter min mening – prisverdig ut og slaktet forslag fra Høyre om økte egenandeler i helsevesenet. I regjeringens forslag til tilleggsproposisjon tidligere i høst så vi allerede den første økningen i egenandelene. Kan representanten Kjønaas Kjos fortelle oss om det er aktuelt for Fremskrittspartiet å være med på flere egenandelsøkninger i denne perioden, eller kan hun garantere oss at det nå ikke vil komme noen flere slike, i tråd med det Fremskrittspartiet lovet før valget?

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Representanten Wilhelmsen Trøen nevnte MR i sitt innlegg, og jeg tror det er bred enighet om behovet for at flere kan få raskere tilgang på det feltet. Vi har likevel undret oss over regjeringens øremerking av disse pengene til private institutter. Da SV spurte departementet om dette i forbindelse med budsjettbehandlingen, fikk vi til svar at regjeringen ikke hadde undersøkt om det fantes ledig kapasitet i det offentlige helsevesenet, eller mulighet til å få brukt disse pengene like effektivt der. Er det sånn at Høyre er mer opptatt av å bruke penger på økt privat kapasitet enn å gi penger til økt kapasitet, uavhengig av hvor hen det skal gjøres?

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Kristelig Folkeparti og SV er enige om mye i helse- og omsorgspolitikken, og jeg kan slutte meg til de fleste perspektivene som ble trukket opp i representanten Bollestads innlegg. Nettopp derfor vil jeg gjerne spørre om en annen sak, der vi i hvert fall før har vært enige. Det gjelder forslaget om et såkalt fritt behandlingsvalg – det jeg foretrekker å kalle et kommersielt behandlingsvalg, fordi det vil innebære å gi kommersielle aktører betydelig makt over hvem som får behandling – og hvordan det skal prioriteres. I valgkampen var Kristelig Folkeparti etter mitt syn svært klare og gode i sin kritikk av en slik modell, men i den samarbeidsavtalen som kom tidligere i høst, sluttet Kristelig Folkeparti og Venstre seg likevel til at dette skal gjennomføres. Er det slik at vi kan stole på at Kristelig Folkeparti står ved sin kritikk av denne modellen fortsatt, eller har Kristelig Folkeparti skiftet syn i løpet av høsten?

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Jeg vil gjerne spørre Venstre om det jeg utfordret Kristelig Folkeparti på i sted, fordi Venstre hadde også i valgkampen en god og prinsipiell kritikk av modellen med såkalt fritt behandlingsvalg og delte vår oppfatning av at det i stedet kunne bli et kommersielt behandlingsvalg på de kommersielle aktørenes premisser, som vil bety at istedenfor å prioritere dem med størst behov i køen risikerer vi i mange tilfeller å prioritere de mest lønnsomme diagnosene. Derfor vil jeg gjerne vite om Venstre fortsatt står ved den kritikken, og hvordan de har tenkt å håndtere det at de har skrevet under på en samarbeidsavtale der de vil være med på å innføre noe som det egentlig ikke er flertall for i Stortinget.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Utgangspunktet for denne budsjettdebatten er et rød-grønt forslag til statsbudsjett, som også innebar et historisk høyt nivå på satsingene når det gjelder helse, omsorg og sykehus. Det har vært en positiv utvikling på mange områder de siste årene. Vi behandler stadig flere, og vi behandler dem på en stadig bedre måte. Derfor skal jeg vokte meg vel for å drive svartmaling av det den nye regjeringen har gjort på kort tid, men jeg vil også advare de nye regjeringspartiene mot å drive svartmaling av situasjonen i det helsevesenet de overtar ansvaret for. Vi har et helsevesen vi har grunn til å være stolt av i Norge, men vi har også betydelige utfordringer. Det har heller ikke de tidligere regjeringspartiene på noe tidspunkt underslått. Det er derfor ikke unaturlig at vi følger opp det ansvaret vi nå har som opposisjon, ved å stille spørsmål til helseministeren, ved å ta opp problemstillinger som vi var opptatt av da vi hadde makten, og som vi kommer til å fortsette å være opptatt av i dag. Hovedlinjene i det rød-grønne budsjettet handlet om å satse videre på å bygge ut fellesskapshelsevesenet. Jeg noterer meg at etter mange år med kritikk av at den utviklingen ikke har gått fort nok, av at kapasiteten ikke har vært stor nok, velger Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen når de har fire milliarder oljekroner mer å bruke enn vår regjering hadde, å prioritere en svært liten andel av de pengene til helse og omsorg. I stedet er det store skattekutt som er de viktigste prioriteringene. Det er ganske oppsiktsvekkende når statsministeren og finansministeren har forsynt seg så godt av honningkrukken som de gjorde ved framleggelsen av tilleggsproposisjonen, at så lite av det går til dette feltet, målt opp mot det som er regjeringens ene store hovedsatsing, nemlig å redusere skattene, og da mest for dem som trenger det minst. En side ved det som har blitt endret på innenfor helsebudsjettet i høst, som vi i SV er særlig kritisk til, er økningen av ISF-andelen. Innsatsstyrt finansiering har ikke vært vellykket. Derfor har SV brukt sin innflytelse i regjering til å holde den så lav som mulig. Jeg mener det er et skritt i feil retning når regjeringspartiene nå vil øke den. Det er feil svar på noe av det som svært mange ansatte i helsevesenet utfordrer oss på, nemlig en hverdag preget av for mye tidsbruk på papirarbeid og for lite på pasienter og incentiver som fører til at man tenker for mye butikk og for lite kvalitet i sykehusene. Jeg bekymrer meg derfor over konsekvensene av det grepet regjeringen nå tar, og vil oppfordre sterkt til å tenke på nytt om det når regjeringspartiene nå går i gang med arbeidet med strukturelle endringer i sykehusene. En sak som vi har tatt opp i forbindelse med budsjettbehandlingen, er innkjøpet av økt privat kapasitet innenfor MR. Jeg synes, som jeg har nevnt også tidligere i denne debatten, at det svaret vi fikk fra regjeringen om det, var oppsiktsvekkende. Når regjeringen øremerker penger til økt privat behandlingskapasitet, forventer vi jo at regjeringen har undersøkt om det er mulig å løse de samme utfordringene innenfor det offentlige helsevesenet, i hvert fall hvis det står ved lag at en først og fremst skal være opptatt av å bygge ut kvalitet i det helsevesenet som er offentlig, som er drevet av fellesskapet og er til for fellesskapet. Jeg merket meg at representanten Trøen i debatten sa at vi må ta i bruk ledig privat kapasitet. Ja, det er nødvendig at vi tar i bruk ledig kapasitet, men det er jo da også naturlig at regjeringen undersøker først hva som fins av muligheter for å behandle flere innenfor det offentlige, og så lar være å gjøre ideologiske prioriteringer, men har en pragmatisk tilnærming som handler om å sette helseforetakene i stand til å behandle flest mulig raskest mulig. Når det er sagt, ser jeg fram til den debatten som regjeringen har lovet om struktur. Jeg skal ikke være blant dem som roper løftebrudd hvis vi får videre utsettelser i innføringen av den kommersialiseringsreformen som høyrepartiene har lovet, kalt «fritt behandlingsvalg». Jeg merker meg at det nå er usikkerhet rundt oppstartsdatoen for det. Jeg vil jo håpe at den blir skjøvet lengst mulig. Jeg vil oppfordre regjeringen til å gå grundig inn i et annet spørsmål som vi, når vi har utfordret regjeringen på budsjettet, har lagt merke til at de ikke har svart på, og det er konsekvensene for det offentlige helsevesenets tilgang på fagfolk hvis man får en svært rask utbygging av kommersiell kapasitet. Det må være et av hovedspørsmålene som må utredes før regjeringen setter i gang med dramatiske endringer innenfor struktur. Så ser vi fram til den debatten regjeringen har lovet på et felt der det kan være mulig å få til en del enighet mellom SV og regjeringspartiene, nemlig den kommende strukturen innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi står ved det vi har sagt hele tiden, at vi ønsker færre ledd, men vi ønsker også mindre butikk og mindre målstyring. Jeg håper at vi kan få i gang debatt om strukturendringer som gjør at vi får en situasjon der politikerne styrer mer i det store i helsepolitikken og mindre i det små, mindre detaljregulering av fagfolks hverdag. Det har vært snakket mye om rus og psykiatri fra regjeringspartienes side. Jeg er glad for det engasjementet, for det deler vi i SV. Vi er også enig i at det trengs videre opptrapping. Bildet av at det ikke har vært opptrapping, er feil. Bildet av at den gylne regelen, som Høyre snakker om, nå gjeninnføres etter å ha vært satt ut av spill, er også feil, for selv om den ikke har vært inkludert i oppdragsbrevene de siste årene, har altså veksten fortsatt i om lag samme tempo som før. Jeg deler likevel intensjonene og ønsket om å sørge for at vi opprettholder en prosentvis høy vekst innenfor dette feltet. Jeg har imidlertid lyst til å vise til et stort spørsmål når det gjelder framtidens rusomsorg, og det er vilkårene for privat ideell sektor. Den kan sørge for at vi har tilstrekkelig variasjon i tilbudene og faglig bredde, og at det er noen også utenfor det offentlige helsevesenet som kan ta initiativ til nyutvikling. Der mangler vi det som ville være det viktigste grepet for å sikre stabilitet for den sektoren, og det ligger ikke i regjeringens budsjettforslag, nemlig å sørge for at man i denne sektoren gikk bort fra bruken av anbud og over på langsiktige avtaler. Der er det heldigvis sånn at SV har kommet regjeringen til unnsetning ved å fremme et forslag om det i Stortinget, som vi skal behandle senere i denne komiteen og i denne sal, og som jeg vil invitere alle partiene til å støtte. Den regjeringen som gikk av tidligere i høst, var opptatt av å få til et løft for folkehelsepolitikken og løfte forebyggingsperspektivet i helsepolitikken. Ett av mange tiltak som ble innført, handlet om frukt og grønt i skolen. Jeg har lagt merke til at Høyre ikke hadde noe spesielt ønske om å diskutere det, siden det tilhører en annen komités ansvarsområde og et annet departements ansvarsområde, men det er svært relevant for den debatten vi har i dag. Jeg mener det er et eksempel på både kortsiktig tenking og nedprioritering av folkehelsefeltet at støtten til frukt og grønt i ungdomsskolene er borte. Det var med interesse jeg da leste Bergens Tidende i dag, som kunne fortelle at alle departementer, så nær som ett, har frukt og grønt-ordninger for sine ansatte. Min forventning til Høyre er at de tar initiativ til å avskaffe disse ordningene, sånn at pengene istedenfor kan gå til å gjøre gode byråkrater og gode politikere enda bedre, i tråd med det som er linjen som gjelder for våre barn. Avslutningsvis sa komitélederen noe som jeg vil slutte meg helhjertet til: Alle forstår viktigheten av å ha tenner, sa hun. Det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om! Men da vil jeg også få lov til å si at i et budsjett der man pøser på med ekstra penger, der man har råd til å gi store skattekutt til dem som har mest, er det smålig å kutte gratis tannhelsekontroll for mennesker over 75 år, som altså er brukt av 14 300 personer siden i sommer. Det tror jeg er en hilsen til de eldre fra Fremskrittspartiet som mange ikke hadde ventet seg.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Jeg er hjertens enig i at det er spesielt viktig å redusere ventetiden innenfor psykiatri. Vi vet også at dette er en av de pasientgruppene som er mest sårbare for lang ventetid. Derfor er vi opptatt av det. Vi har også vist i vårt alternative budsjettopplegg hvordan vi har ønsket å bruke økt handlingsrom til å styrke kapasiteten. Vår kritikk av regjeringen handler om at vi mener regjeringspartiene stirrer seg blinde på de mulighetene som finnes gjennom å bruke private og kommersielle aktører, og ikke i tilstrekkelig grad ser på hva slags muligheter det er til å skape økt kapasitet innenfor det offentlige, hvis vi bruker de samme pengene på det. Derfor ønsker vi oss mest mulig bevilgninger som er frie og åpne, som kan brukes både privat og offentlig, der det finnes kapasitet, istedenfor den øremerkingen til private alternativer som regjeringen nå bedriver.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Påstanden om penger til skatteparadiser var ikke noe verken representanten Toppe eller jeg fant på, men noe som Klassekampen skrev om, etter mine opplysninger, fordi det er sant at enkelte kommersielle aktører også innenfor det norske helsevesenet eies av selskaper som har en sånn struktur. Det er et alvorlig tankekors, for det betyr at penger vi bevilger til bedre pasientbehandling, går til profitt i denne typen selskaper, og det er etter mitt syn neppe en effektiv måte å bruke disse pengene på. Det er en av grunnene til at vi bør tilstrebe oss å utnytte offentlig kapasitet så godt som mulig. Så har vi aldri vært imot å kjøpe privat plass når det er nødvendig, for at folk skal få behandling, men det vi har satt spørsmålstegn ved i høst, er hvorfor regjeringen ikke har undersøkt om de samme pengene kunne gitt plasser og økt kapasiteten innenfor det offentlige.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner den saken representanten viser til, i detalj, men jeg er på generelt grunnlag helt åpen for at vår regjering kunne gjort ting annerledes i mange saker. Vi kommer fra SVs side helt sikkert til å peke på mange eksempler på det når vi neste år lager vårt første egne alternative budsjett. Vi er åpne for å støtte alle tiltak som peker i riktig retning. Jeg er opptatt av å ta i bruk ideell sektors krefter innenfor helsesektoren i større grad. Det er nettopp derfor vi har det sterke engasjementet også for å trekke en tydeligere grense mellom det som handler om ideelle private aktører, og det som handler om kommersielle aktører, fordi vi er redd for at en rask kommersialisering kan bygge ned den ideelle sektoren i Norge.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Mange smertepasienter opplever dessverre at de ikke får et godt nok tilbud. Det er noe den forrige regjeringen prøvde å rette oppmerksomheten mot gjentatte ganger, bl.a. gjennom føringer i flere oppdragsdokumenter om å styrke tilbudet til pasienter med kroniske smerter. Jeg har tatt opp dette med helseministeren før, og han skriver i svar til meg at Helsedirektoratet nå utarbeider en veileder. Men sånn jeg leser svaret – og det er derfor jeg tar det opp i budsjettdebatten – virker det som om han med den veilederen slår seg litt til ro med at den kommer til å løse problemet. Det er mye godt å si om veiledere fra direktoratet, men min erfaring er vel at det ofte skal noe mer til. Jeg lurer derfor på om statsråden har noe mer enn den veilederen som han ønsker å gjøre for at pasienter med kroniske smerter skal få et bedre tilbud i framtiden.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Det er i slike debatter som dette at man gjerne tenker noen runder på hva slags argumenter man kan kvesse, slik at de rammer våre motstandere hardest mulig. Det skjønner jeg at representanten Nesvik og helseministeren har tenkt noen runder på. Men jeg er litt fascinert over at det de kom opp med, var en kritikk av de rød-grønne partiene for at vi ikke fremmer forslag i dag, når situasjonen er at det budsjettet vi stemmer over – bortsett fra noen marginale endringer – er fremmet av vår regjering. Det vi kunne valgt å harselere litt over, er at de partiene som i årevis har fortalt oss hvor fæl den forrige regjeringen var, velger – når de har makt til å gjøre endringer – å gjøre bare helt marginale endringer. Det er det som er interessant. Hvis Nesvik og Høie hadde lest de rød-grønne merknadene, ville de dessuten se at vi har tydeliggjort hvordan vi ville omprioritert innenfor vårt eget opplegg, om det hadde blitt godtatt. Høyresiden har vært flink på nytale i mange år. Jeg legger merke til at i debatten om privatisering velger Høyres og Fremskrittspartiets representanter konsekvent å snakke om private og ideelle, som om ideelle aktører ikke var private. Det som er interessant, er at vi har to typer private aktører: ideelle og kommersielle. På rød-grønn side har vi vært opptatt av å skille mellom en politikk som skal fremme alle private aktører og fremme en politikk som skal styrke de ideelle. For det er ikke slik at det er samme resept som skal til for å oppnå de to tingene. Tvert imot vil en konkurransesituasjon der ideelle og kommersielle skal møtes uten noen tiltak for å styrke de ideelle, være en sikker måte å bygge ned ideell sektor på. Det er det vi frykter, når vi nå har fått en regjering som er særdeles glad i anbud, som ønsker en reform for mer kommersialisering i helsetjenesten, at vi både vil få en utvikling som de ideelle vil tape på, en utvikling der det vil bli hardere konkurranse om den kompetansen og arbeidskraften som det offentlige helsevesenet trenger og – viktigst av alt – at vi vil få feil måte å prioritere på fordi vi risikerer å få en helsekø der det ikke er slik at de med størst behov går først, men der de som lønner seg mest, går først. Det er det som er grunnen til at vi kritiserer privatiseringspolitikken. Jeg legger merke til at de partiene som i mange år har snakket om at forrige regjering hadde privatallergi, ser ut til å ha et begynnende anfall av offentligallergi gjennom sine beslutninger om å øremerke nye penger til private, uavhengig av hva slags muligheter som finnes til å løse de samme problemene i det offentlige helsevesen.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

Bare en kort merknad til representanten Ørmen Johnsens innlegg om private helseforsikringer: Hun sa at folk tegner private helseforsikringer. Men de gjør jo ikke det. Det alt vesentligste av de private helseforsikringene vi har i Norge, er tegnet av arbeidsgivere. Så kan man godt gå inn i en diskusjon om hvorfor de gjør det. Forskningen som er gjort på det, tyder på at de har relativt lite igjen for det, men det er uansett en utvikling jeg synes er uheldig. Og jeg synes det er spesielt når Høyre bekymrer seg så veldig for den utviklingen, for det er bare én regjering som har ønsket det, og det var den forrige borgerlige regjeringen – som innførte skattefradrag, som vi så avskaffet. Så det at Høyre – av alle – synes det er ille at noen tegner private helseforsikringer, synes jeg har lav troverdighet. I så fall bør Høyre takke den rød-grønne regjeringen for at den i sin visdom fjernet det skattefradraget som Høyre innførte.

2013-12-09

Audun Lysbakken

M

Sosialistisk Venstreparti

I likhet med mange andre talere vil jeg berømme representanten Kjersti Toppe for å ha reist denne interpellasjonen. Jeg tror det har stor betydning at det i det hele tatt blir diskutert i Stortinget, og det vil bli lagt merke til av mange som er opptatt av det. Forhåpentligvis kan det også være en oppmuntring til helsepersonell som lurer på i hvilken grad de har rett og ikke minst mulighet til å si det de mener om utviklingen i Helse-Norge. Derfor er det av betydning i seg selv at vi diskuterer dette, og jeg håper at statsråden vil følge opp på best mulig vis. Jeg synes det også kommer positive signaler fra regjeringspartiene. Det er selvsagt sånn at en arbeidstaker har plikter når det gjelder lojalitet til arbeidsgiveren sin, men det er også sånn at vi i debatten om helsevesenet og helsepolitikk trenger de faglige innspillene. Da vil det ikke alltid være sånn at virkeligheten oppfattes på samme måte på gulvet på det enkelte sykehjem eller det enkelte sykehus som det gjør i ledelsen i en kommune eller et helseforetak. Det er ikke minst av stor betydning for oss, enten det er regjeringen eller Stortinget, også å få høre stemmene til de ansatte. Jeg tror flere av oss kjenner til eksempler av den typen som representanten Toppe peker på. Jeg vil også legge til at jeg synes vi ser en litt bekymringsfull tendens i enkelte kommuner til en økt politisk kontroll med hvem bl.a. stortingsrepresentanter skal få møte. Det er noe som bekymrer meg, og som jeg tror det burde være et tverrpolitisk anliggende å gjøre noe med. For det er klart at de møtene der vi kan få ærlige tilbakemeldinger, blir det færre av både for politikere og for så vidt også journalister hvis det er sånn at hvem vi får møte, alltid skal være kontrollert av lokalpolitisk ledelse. Tilsvarende gjelder selvfølgelig i helseforetak. Jeg tror det er viktig også å se på noen strukturelle årsaker til at dette problemet oppstår. Nå er det vel vanskelig å belegge at det har blitt verre med årene, men jeg mener i hvert fall at det er noen trekk ved dagens organisering som det er grunn til å tro kan forsterke et sånt problem. Det gjelder ikke minst – og det er jeg enig med representanten Bollestad i – selve foretakstenkningen. Det innføres og er innført mer bedriftstankegang i helseforetakene, noe som selvfølgelig kan fortrenge en filosofi som handler mer om helsetjenestene som tjeneste til innbyggerne enn en bedrift som skal forsvares for bedriftens egen del. Jeg vil i tillegg legge til at det interpellanten var inne på som handler om arbeidsliv, er viktig. Hva slags arbeidsliv vi har i helsevesenet, er også avgjørende for hva slags maktforhold vi har mellom ledelse og ansatte. Der mener jeg det er to ting vi bør være særlig oppmerksomme på. Det ene er midlertidighet, og det andre er ufrivillig deltid. Begge deler innebærer at arbeidstakerne er i en mer sårbar situasjon når det gjelder muligheter til å si fra. En som er midlertidig ansatt, vil tenke seg om mange ganger før vedkommende kritiserer ledelsen eller arbeidsplassen sin, det samme med en som har en lav stilling og ønsker en høyere stilling. Derfor er det grunn til å tenke over at med en del av de signalene som har kommet fra regjeringen når det gjelder endringer i arbeidslivet, risikerer vi at flere arbeidstakere kommer i en sånn sårbar situasjon. Jeg har derfor lyst til å legge til en ting i oppfordringene til helseministeren, og det er at meg bekjent har vi i dag ingen skikkelig oversikt over hvor mange som er midlertidig ansatt i norsk helsevesen. Det hadde det vært interessant å få bedre oversikt over, av mange grunner, men også som en del av denne diskusjonen. Så det vil jeg oppfordre helseministeren til å ta tak i, hvis han skal ha en videre gjennomgang av denne problemstillingen. Igjen takk til Kjersti Toppe for at hun tok initiativ til dette.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

I en større tale om sykehusene våre fire måneder etter at han ble helseminister, sa Jonas Gahr Støre følgende: «Mange har en mening om utenrikspolitikk. Alle har en erfaring med helse.» Etter å ha vært finanspolitiker i mange år, men de siste månedene har hatt gleden av å legge hele arbeidet mitt i helsefeltet i norsk politikk, vil jeg legge til: Nesten alle har en mening om norsk skatte- og avgiftspolitikk. Alle mener noe om helse. Det er ikke rart. Alle – absolutt alle – har en eller flere erfaringer med norsk helsevesen. Og det er ikke rart folk er engasjerte. Fravær av god helse – alvorlig eller ikke – gjør noe med livene våre. Ikke noe er så grunnleggende for å kunne leve frie, gode liv som god helse i ordets videste forstand. Og veldig lite annet enn at alle skal føle seg trygge på at vårt felles helsevesen stiller opp den dagen vi trenger det, er så viktig for at vi som enkeltmennesker og land tør å satse på framtiden. Arbeiderpartiet hadde fram til valget det øverste politiske ansvaret for norsk helsetjeneste i åtte år. På den tiden har det skjedd mye. Jeg skal straks gi noen eksempler på både resultater og hva jeg er mest stolt av. Men jeg vil også, når vi i dag skal diskutere budsjettet for helse- og omsorgssektoren for neste år, slå fast følgende: Fortsatt er det for mange som ikke opplever at Norge stiller opp for dem eller deres når de trenger det. Fortsatt er det for mange som venter på behandling de har krav på i tide. Fortsatt er det familier som slåss med kommunen, f.eks., om et verdig liv for sin mor eller far på deres siste dager i eldreomsorgen. Fortsatt er det fedre og mødre som opplever fortvilelsen over at rusomsorgen ikke klarer å gi god nok hjelp sammen med familien til å få f.eks. den rusavhengige datteren ut av den evigvarende, onde sirkelen med rusmisbruk, fornedrelse og maktesløshet. Men spørsmålet vi som folkevalgte må stille oss, er: Hva er det som skal til for å få gjort noe med de uløste oppgavene vi har i fellesskap? Jeg mener vi skal satse på det som vi vet fungerer. I løpet av de siste årene har vi vist vilje til å finansiere gjennom økt kvalitetsbevissthet og omfattende samordning i spesialisthelsetjenesten og økt behandlingskapasiteten med nær 1,7 millioner flere utredninger og behandlinger. Og norske pasienter overlever mange alvorlige sykdommer i langt større grad i dag enn tidligere. Mange av disse samordningene og omorganiseringene i sykehusene har vært omstridte, og ikke alle har vært helt vellykkede. Men det har vært riktig å vise styringsvilje. Min påstand er at vi i årene som kommer, ikke kommer unna et voldsomt finansieringsbehov for helsetjenestene i landet vårt. Men vi kan ikke tro at penger skal løse alt, vi må organisere oss bedre, mer effektivt og være villige til å ta tøffe omstillinger også i årene som kommer, hvis vi skal ha et håp om at norske pasienter skal få det de har krav på – en helsetjeneste i verdensklasse som har kapasitet, kvalitet og service som kjennetegn. Derfor har jeg helt riktig, som komitélederen påpekte, uttrykt bekymring for at Høyre og helseministeren har varslet at det kan ta mange år før vi eventuelt har et nytt system for nettopp dette på plass. Det skaper usikkerhet i en tid hvor vi burde bygge på det som er bra – ikke skape en arena for usikkerhet. Jeg har heller ingen tro på at løsningen på disse utfordringene som jeg beskrev, er å bygge ut et til dels omfattende kommersielt helsetilbud på siden av det offentlige helsetilbudet – spesielt ikke når private, kommersielle klinikker skal kunne hente seg betaling fra felleskassen, som bl.a. går til å betale for fellessykehusene våre i dag. Så over til selve budsjettinnstillingen. Det vi diskuterer i dag, er egentlig en hovedkomponent og en tilleggskomponent, med en liten dash attåt, for det har vært et forlik her i Stortinget. Forslaget til statsbudsjett som den rød-grønne regjeringen la fram i oktober, inneholdt en kraftfull satsing på en rekke områder på helsefeltet. La meg kort nevne noen: historisk økning i penger til pasientbehandling, IKT og kvalitet i spesialisthelsetjenesten, økt helseforskning, ny forskningsstudie på kreftlegemidler, oppfølging av utbygging av omsorgssektoren i kommunene – inkludert en romslig økning i kommunenes inntekter og tilskudd til bygging av omsorgsplasser. Forslaget inneholdt også nye forslag om hvordan vi kan bygge ut tilbudet til de yngste på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten, og ulike tiltak på rusfeltet, for å nevne noe. Mye av dette ble beholdt i Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens tilleggsbudsjett. Det er bra, og flere av de nye tilleggsforslagene som regjeringen fremmet i tillegg, vil også få vår støtte. Men det skulle egentlig bare mangle. Høyre og Fremskrittspartiet motsto nemlig ikke fristelsen til å bruke mer oljepenger da de fikk muligheten. De foreslo, og fikk vedtatt, i finansinnstillingen tidligere denne måneden, at bruken av oljepenger skal øke med ytterligere 4 mrd. kr neste år. Da skulle det bare mangle at de ikke også fulgte opp med nye forslag, og støttet de gode, på helsefeltet. Det er derimot svært skuffende at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har klart å bruke én ekstra krone av de pengene de har skaffet seg fra oljefondet, til å styrke behandlingskapasiteten og kvaliteten i de offentlige sykehusene. I løpet av noen korte uker klarte altså Høyre og Fremskrittspartiet å vise hva de prioriterer høyest. De klarte å skaffe 8 000 mill. kr til skattekutt. Og her nevner jeg for ordens skyld, så ingen av oss glemmer det: Skattekuttene fordeler seg slik at hvis du tjener over 2 mill. kr, får du i gjennomsnitt 40 000 kr lavere skatt, mens vanlige folk blir avspist med en 50-øring om dagen. Men rett skal være rett. I innstillingen foreligger det forslag om å styrke kapasiteten utover det Stoltenberg-budsjettet hadde i seg. Det er bra og viktig, og mange av forslagene vil hjelpe folk raskere. Men igjen, det skulle nesten bare mangle når du har så mye mer penger til disposisjon gjennom å være villig til å ta sjansen på å bruke mer oljepenger. Av fire tusen millioner ekstra oljepenger har Høyre og Fremskrittspartiet klart å skaffe netto ca. 3–400 mill. kr ekstra til helse. Det synes jeg ikke står i stil med hva en kunne forvente seg av disse partiene etter valgkampen. Arbeiderpartiet har – sammen med SV og Senterpartiet – uten å bruke mer oljepenger, slik regjeringspartiene legger opp til, funnet penger i vårt alternative budsjettopplegg til å støtte flere av forslagene. Når det gjelder forslag om f.eks. å øke kapasiteten innenfor rus, psykiatri, MR og rehabilitering, mener vi imidlertid at de ideologiske skylappene Høyre og Fremskrittspartiet har fått på seg, må av. Vi må være trygge på at disse pengene blir satt i sving der det gir mest effekt for pasientene – helt uavhengig av om kapasitetsøkningen skjer i offentlige sykehus eller hos private. Det kan ikke være smart at man øremerker pengene til private, uten å ha den minste åpning for at noen av våre offentlige sykehus kanskje kunne fått like mye eller mer pasientbehandling ut av disse pengene. I tillegg til dette hovedgrepet, går også Arbeiderpartiet inn for å reversere en rekke av de mindre, og til dels smålige, kuttene som den nye regjeringen har foreslått på helseområdet, og som Høyre og Fremskrittspartiet viderefører i innstillingen. Vi gjør også i vårt alternative budsjettopplegg noen mindre påplussinger, f. eks. støtte til Fontenehusene, sanitetskvinnenes opplysningsarbeid mot vold og overgrep og en ytterligere økning til Kirkens SOS. Denne budsjetthøsten, og innstillingen vi diskuterer i dag, har vært preget av et valg, et regjeringsskifte og noen hektiske nye uker for den nye regjeringen. Det vil først neste år, som komitélederen helt riktig påpekte, utkrystallisere seg ordentlig i hvilken retning Høyre og Fremskrittspartiet vil ta norsk helsetjeneste. Foreløpig er spørsmålene mange, og svarene ulne og uklare. Jeg kan imidlertid fra Arbeiderpartiets side love at vi vil støtte forslag til forbedringer vi er for, men samtidig markere tydelig avstand fra forslag vi mener ikke er rett medisin. Vi vil støtte forslag som videreutvikler helse- og omsorgstjenestene i dialog med pasienter, brukere og ansatte. Vi vil støtte forslag som sikrer robuste offentlige helse- og omsorgstjenester der vi ser forebygging, behandling og rehabilitering i sammenheng – og der vi ser hele mennesket. Vi vil støtte forslag for økt samarbeid mellom kommunene og sykehusene, og at alle nivåer tar i bruk dagens og morgendagens teknologi så raskt som mulig. Da blir tjenestene enda bedre – for den enkelte pasient, for de ansatte og for samfunnet. Samtidig skal vi jobbe for folkehelse og forebygging. Det gjør vi for å redusere urettferdige helseforskjeller, og for å gi barn like muligheter. Da må vi forebygge sykdom. Her har hver enkelt et ansvar, men fellesskapet bør også ta ansvar for å bygge et sunnere samfunn for oss alle. Til slutt vil jeg bare påpeke at selv ikke vi i Arbeiderpartiet tror – eller for å si det på en annen måte: Man må helt tilbake til 1923 eller 1924 for at Arbeiderpartiet mente at samfunnet var bygget en gang for alle, og at man hadde oppnådd det perfekte samfunn. Det var da Arbeiderpartiet forlot den kommunistiske ideen – i 1923. Etter det har vi trodd på et samfunn som er i stadig endring. Der må politikken og samfunnet også endre seg i takt med nye behov. Derfor vil det ikke, selv etter åtte år med rød-grønt styre, være et perfekt helsevesen i Norge. Hvem er det som tror det? Jeg tror det i hvert fall ikke. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at den nye regjeringen blir møtt med krav, kritikk og ønsker om forbedringer, som selvfølgelig kunne vært gjort før, men som vi nå ser at det er behov for. Og derfor legger jeg fram vårt alternative opplegg for helseomsorgen.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

Jeg synes jo selv at jeg har vært ganske forsiktig i kritikken av den nye regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet, nettopp av respekt for at det selvfølgelig vil ta noe tid før den nye politikken blir satt ut i livet. Men jeg bet meg merke i at det er flere som mener at jeg må roe meg ned enda mer. Det skal jeg skrive meg bak øret. Når det gjelder kommunenes opplegg rundt rus, mener vi at det er viktig og riktig av mange kommuner å satse på rusfeltet i kommunene. Men vi mener samtidig at det ikke må være opp til oss her i Stortinget å detaljstyre hvordan dette skal gjøres. Derfor har vi tillit til – det trodde jeg også var et hedersord i Fremskrittspartiet – at de som sitter tettest på dem som trenger hjelpen mest, er de som bør ta beslutningene om hva som bør gjøres i deres kommune. Så merker jeg meg at regjeringen ikke klarte å skaffe nye penger til rusomsorgen. De måtte ta pengene fra andre som trenger hjelp, f.eks. eldreomsorgen eller skolene i kommunene.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

Nå forstår jeg hva replikanten spør om. Grunnen til at dette forslaget kom, er todelt, vil jeg si. For det første så vi at vi ikke kunne påpeke noen medisinske kriterier, verken i volum eller i kvalitet, som gjorde at utgiftene gikk kraftig opp. For det andre tror jeg det er viktig å ha med seg at vi samtidig foreslo en kraftig økning i kommunenes samlede inntekter. Vi tror det var riktig å ta dette noe ned nå, men jeg er åpen for å diskutere at dersom dette viser seg å få uante konsekvenser for enkeltkommuner – for det kan være veldig krevende for kommuner som har særlig ressurskrevende brukere – vil vi vurdere dette på nytt dersom faktum skulle tilsi at det er nødvendig.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

Nei, jeg tror man må være medlem av Høyre eller Fremskrittspartiet for å tolke merknader – eller slik jeg ordlegger meg – på denne måten. Arbeiderpartiet har et veldig pragmatisk forhold til private. Derfor har vi f.eks. i løpet av vår regjeringstid nær doblet innsatsen som går gjennom kjøp av private helsetjenester, men det bør skje innenfor offentlig regi og kontroll. Det er vel det som kanskje er forskjellen på Høyre og Fremskrittspartiet. Mens Høyre har gått til valg på en megareform som skal bygge ut det som jeg frykter vil bli et stort kommersielt tilløp til en separat sektor, sammen med det offentlige, tror jeg det er veien til å få et mer klassedelt helsevesen. Så det har jeg ingen tro på. Når det gjelder omsorgen for dem som har kjøpt privat helseforsikring, minner jeg om at Høyre var dem som la til rette for å få skattefradrag for å få nettopp den typen helseforsikringer på plass, mens det nå framføres motsatt: at det nettopp skal være et stort problem.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

Først det som må bli en stemmeforklaring, tror jeg. Som flere har vært inne på i løpet av debatten, har det vært en krevende og til dels komplisert budsjetthøst. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet var en del av det parlamentariske grunnlaget som dannet grunnlaget for Stoltenberg IIs budsjettforslag som kom i oktober. Det hadde vi jobbet lenge med, og vi hadde håpet at det også skulle få flertall, men slik ville ikke velgerne ha det. I innstillingen har vi beskrevet hovedsatsinger og enkeltforslag inngående – både verbalt og i form av forslag – for å beskrive at det er nettopp det forslaget som var vårt utgangspunkt. Da vi kom til behandling i finanskomiteen og i finansinnstillingen, fikk ikke vårt forslag til verken dette rammeområdet eller andre, flertall, det falt. Vi synliggjorde der hvordan vi ville fordelt også de ekstrapengene som ikke kom fra oljefondet, bl.a. gjennom å støtte forslaget om økt behandlingskapasitet på rus, psykiatri, MR osv., men med noen andre forbehold. Da vi fikk rammen over til helse- og omsorgskomiteen, oppdaget vi at det, dels av tekniske årsaker – noen poster hos oss er ført til andre komiteer – men også av politiske årsaker, var en ramme som var helt umulig for oss å forholde oss til. Derfor var det ikke mulig å gjenskape det opprinnelige forslaget som Stoltenberg-regjeringen hadde lagt fram i høst, i hele innstillingen. Derfor tror jeg at den enkleste måten å gjøre dette på, er at jeg anbefaler våre folk å stemme mot når vi kommer til voteringen, for å synliggjøre at det er ulike flertall i salen. Det har også vært tradisjon tidligere. Det vil jo være litt rart, synes jeg, hvis det skal være slik at man halvannen til to måneder etter man har lagt fram et omfattende budsjettopplegg for en av Norges største sektorer i offentlig sektor, skulle gjenskape dette i form av masse verbalforslag. Representanten Kjersti Toppe har på en utmerket måte beskrevet at disse forslagene ikke har vært alvorlig ment fra dem som nå danner regjeringens parlamentariske grunnlag. Til slutt denne diskusjonen om privat kontra offentlig. Da vil jeg bare varsle og si helt klart og tydelig fra om hva Arbeiderpartiet mener om den saken. Vi har et svært pragmatisk forhold til bruk av private. Vi bruker private som fastleger, vi bruker private innenfor rusomsorg, vi bruker private tannleger, ja, vi har også nær sagt doblet bevilgningene til helseformål gjennom private i løpet av vår regjeringstid. Det er ikke vi som har skylappene på her, det er det helt andre som har, som prøver å konstruere en diskusjon som ikke finnes. Vi er for en sterk offentlig sektor med et privat supplement der det er innenfor folkevalgt demokratisk kontroll.

2013-12-09

Torgeir Micaelsen

M

Arbeiderpartiet

Jeg vil takke representanten Toppe for å ta opp en viktig sak, og selv om jeg ikke fikk med meg hele svaret fra statsråden, fikk jeg med meg nok til å forstå at de begge er enige om at åpenhet er bra, åpenhet er ønskelig. Alt dette vil jeg bare si at jeg støtter helhjertet. Det er ingen ting å frykte når det gjelder åpenhet. Det å vite ting, det å få ting fram i lyset, det at man kan være uenig, men likevel kan møtes til diskusjon i verdige og ordentlige former, tror jeg bare kan bidra til å få helsevesenet vårt et skritt videre, snarere enn at det skal være skadelig. Heller ikke jeg har grunnlag for å si at det finnes noen fryktkultur i Norge. Jeg har allerede begynt å reise, og jeg skal reise mer og besøke mange deler av norsk helsevesen de neste månedene. Da skal jeg selvfølgelig snakke med folk og høre hva man tør å si, hva man eventuelt ikke tør å si, og hvem man ikke tør å si ting til. I Norge har vi allerede i dag et ganske åpent helsevesen. Vi har rapporteringer på pasientskader og på ventetid. Man kan fritt velge sykehus basert på ulike parametere. Dette er bra. Men helseministeren er inne på noe vesentlig i sitt svar, for denne diskusjonen må samtidig foretas fra den enkeltes side, den som deltar i en offentlig debatt – i offentligheten – med verdighet og bevissthet rundt autoritet. Jeg pleier å bruke et eksempel fra en annen sektor – eksempelvis politiet. Der har man jo også store diskusjoner – akkurat nå om lensmannskontorets framtid. Skal det være lensmann lokalt, eller skal kontoret plasseres et annet sted? Jeg tror alle kan være enige om at det ville være veldig uheldig hvis man f.eks. fra enkeltlensmenns eller fra politiets side advarer mot å sette samfunnssikkerheten i fare – altså hvis man bruker ord som går veldig langt i en slik diskusjon. På samme måte er det med helsevesenet. Veldig mange mennesker har tiltro til at vi som samfunn, men også til at personer som er satt til å utføre oppgaver – personer som folk stoler på, og som folk skal være trygge på – ikke skaper unødvendig frykt eller sier ting som satt på spissen kan tolkes feil, fordi man ikke har all annen type kunnskap. Jeg er sikker på at de aller, aller fleste i norsk helsetjeneste er bevisst på dette. Mange som deltar i det offentlige ordskiftet, viser nettopp dette, er seg sin autoritet bevisst, beholder integriteten og ser at det ofte er nyanser rundt ting – at ting ikke er svart-hvitt. Til slutt vil jeg si at det aller viktigste vi kan bidra med, i tillegg til å ha en offentlig debatt om norsk helsevesen der også representanter fra sektoren deltar, er det flere har pekt på, nemlig at beslutningsprosessene internt i sektoren må være så gode at folk føler seg hørt. Da må vi ha gode ledere – bedre ledere enn vi har i dag – som tør å involvere på riktig tidspunkt, som tør å involvere i dilemmaene, som inviterer til dialog, men som også gir beskjed om at fram til et punkt kan vi diskutere så fillene fyker, men på et eller annet tidspunkt må det tas en beslutning, og det må også alle respektere. Gjennom å gjøre det på den måten tror jeg vi får folk med oss i større grad enn man kanskje har sett ved enkelte endrings- og omstillingsprosesser som sektoren har vært gjennom de siste årene.

2013-12-09

Morten Wold

M

Fremskrittspartiet

Jeg har til stadighet hørt representanten Micaelsens bekymring for hva slags samfunn den nye regjeringens politikk vil gi oss. Det virker som om ikke noen større nedtur kunne rammet vårt land enn at den rød-grønne regjeringen tapte valget. Men velgerne har talt, og et stort flertall av dem sier ja til andre og bedre løsninger i helsevesenet. Mot rusomsorgens egne og kraftige advarsler innlemmet de rød-grønne en betydelig andel av midler øremerket til rustiltak i kommunene i de frie inntektene. Dermed nedprioriterte mange kommuner sin innsats på dette feltet. Når Micaelsen fremfører sin klagesang, må jeg spørre: Mener han at den nye regjeringens øremerking av 343 mill. kr til rustiltak er den type politikk som Arbeiderpartiet i valgkampen mente ville gjøre samfunnet vårt kaldere og mindre inkluderende – om Fremskrittspartiet kom i regjering?

2013-12-09

Morten Wold

M

Fremskrittspartiet

Et land kan godt estimeres på hvordan det tar vare på sine eldre. Vi snakker gjerne om dem som bygde landet. Det er en gruppe mennesker som fortjener vår oppmerksomhet når de går inn i livets høst. Derfor har eldreomsorg alltid vært viktig for Fremskrittspartiet, og er det for den nye regjeringen. Vår inntreden i regjeringen har ikke endret på dette. Vi har på inn- og utpust snakket om verdighet i eldreomsorgen, og det skal vi fortsette med. Derfor er det med tilfredshet jeg kan slå fast at den nye regjeringen allerede i dette budsjettet styrker tilskuddsordningene til kommunene og tilgodeser kommuner i pressområder for å sikre bedre eldreomsorg. Det synes riktig å se på mulighetene for å gjøre eldreomsorgen behovsstyrt – altså at det er brukernes behov og ikke den enkelte kommunes økonomi som teller. Derfor setter den nye regjeringen snart ut i livet et prøveprosjekt med statlig finansiert eldreomsorg i en del av landets kommuner. Stikkordene skal være valgfrihet og kortere ventetid. Forsøksordningen skal inkludere et begrenset antall kommuner, vare over tid og evalueres. Ved å utnytte kapasiteten hos private og ideelle tilbydere vil ventelistene kunne reduseres betydelig. Den nye regjeringen vil aktivt påse at det føres ventelister, slik at vi får avdekket hvor mange eldre som reelt sett venter på sykehjemsplass. Frem til nå har det vært mer unntaket enn regelen i de tilfellene der det er ført ventelister. Når vi får kartlagt behovet og lovfestet retten til omsorg, sikres alle rett behandling til rett tid, uavhengig av størrelsen på lommeboken til den det gjelder. Den nye regjeringen vil gi de eldre en juridisk rett til sykehjemsplass så snart den medisinske situasjonen tilsier det. Samtidig vil vi gi et langt bedre tilbud til dem som ønsker å bo hjemme lengst mulig. Derfor er satsing på hjemmebasert omsorg viktig, og den nye regjeringen vil innføre en statlig driftstilskuddsordning for å hindre skjevfordeling mellom omsorgsboliger og sykehjem, som sikrer raskere utbygging av flere sykehjemsplasser. I regjeringserklæringen slår Høyre og Fremskrittspartiet fast at trygghet for hjelp og omsorg er en bærebjelke i vårt velferdssamfunn. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle når behovet oppstår. Det offentlige helsevesenet er på en måte alles forsikringsselskap, og må derfor tilby hjelp ved behov. Omsorgen for eldre og pleietrengende må bygges videre ut for å gi alle som trenger det, et tilbud med kvalitet og aktivitet. Regjeringen vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre pasientene helsetjenester med høy kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet. Regjeringen vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen. Pårørende som tar vare på sine nærmeste, gjør en avgjørende innsats og fortjener å bli møtt med et offentlig hjelpeapparat som jobber sammen med dem og avlaster dem. Regjeringen vil rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse for å bedre hverdagen for mennesker med behov for dette og for deres pårørende. Den nye regjeringen vil innføre kvalitetsindikatorer, utrede lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg, med sikte på innføring i perioden, og regjeringen vil etablere en norm eller en veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren. Vi ønsker å pålegge kommunene å gjennomføre oppsøkende hjemmebesøk for å tilpasse hjelpetiltak til den enkelte. Vi ønsker å stimulere kommunene til innovasjon i omsorgen gjennom en egen forsøkslovgivning som gir frihet og økonomisk stimulans til å prøve ut nye organiseringsformer og tiltak. Vi vil styrke satsingen på tilbudet til personer med demens. Og allerede i dette budsjettet ligger økonomiske incitamenter for kommunene til å sørge for at alle skal få bo på enerom og ikke få et dårligere tilbud gjennom langtidsopphold på dobbeltrom mot sin vilje. Til sammen 2 500 nye plasser kan realiseres med denne regjeringens budsjett. Denne regjeringen vil være bra for norsk eldreomsorg. Denne regjeringen har hjerte og omtanke for dem som bygde landet. Denne regjeringens mål er å få det til å skinne av eldreomsorgen, selv om vi i tillegg gir skattelettelser til folk flest. Det er et ambisiøst mål, men det sømmer seg ikke at man ikke tar på alvor mennesker i godt fremskredet alder. Det vil denne regjeringen gjøre.

2013-12-09

Morten Wold

M

Fremskrittspartiet

Her i landet er heldigvis retten til å ytre seg fritt og uten frykt for represalier i noen form en menneskerett og en forutsetning for det vi kan kalle et velfungerende demokrati. Denne retten gjelder naturligvis også for ansatte i norsk helsevesen. Som eier av de regionale helseforetakene har staten et ekstra ansvar for at ansatte i norske sykehus føler seg komfortable med å komme med ytringer om tilstanden i norsk helsevesen, det også når det gjelder kritikkverdige forhold. Sykehusene skal tåle at det kommer kritikk fra dem som kjenner virksomheten fra innsiden. Mitt inntrykk er at det også er tilfellet, selv om det dessverre finnes unntak. Som statsråden sa i sitt innlegg, har ansatte i helsevesenet både en rett og en plikt til å si ifra, og han viste til at det i spesialisthelsetjenesten finnes en rekke mekanismer hvor ansatte plikter å gjøre det. For eksempel skal Statens helsetilsyn, i tråd med spesialisthelsetjenesteloven, varsles om alvorlige hendelser. I tråd med helsepersonelloven skal politiet varsles om unaturlige dødsfall. Melding om svikt i medisinsk og elektromedisinsk utstyr skal meldes til Helsedirektoratet etter lov om medisinsk utstyr. Selv om meldeplikten er pålagt virksomhetene, forutsetter det at ansatte varsler og melder fra om uønskede hendelser. Det er viktig at ansatte er klar over at meldeordningene er både en rettighet og en plikt. For at sykehusene skal bli best mulig, er de avhengige av ansatte som våger å varsle. Det er én ting å ha de formelle retningslinjene på plass, som fastslår at ansatte har både denne retten og denne plikten til å melde fra, noe helt annet er om det faktisk er en kultur for åpenhet i virksomheten, slik representanten Toppe adresserer i sin interpellasjon. Det er på sin plass å nevne at da det ble foretatt endringer i varslerparagrafen for få år siden, mente Fremskrittspartiet at vernet ikke gikk langt nok. Det er nok å vise til at man fra tid til annen kan møte personer som etter varsling er blitt frosset ut eller i verste fall oppsagt. Det er fullstendig uakseptabelt. Åpenhet må sikre varslerens rettssikkerhet. En åpenhetskultur kan ikke bare vedtas, den må også skapes. Den skapes av oss alle, fra hjelpepleieren på sykehjemmet til vi som sitter i Stortingets helse- og omsorgskomité og jobber med helsespørsmål hver dag. Vi kan alle spørre oss selv om vi er gode nok til å lytte til de varslene vi får. Følger vi opp den telefonen vi fikk en fredag ettermiddag fra en sykepleier som opplever at beboerne på et sykehjem ikke får den hjelpen de har krav på? Tar vi saken videre når vi på et fylkesbesøk får høre av en ansatt ved et lokalsykehus at tilbudet der ikke er forsvarlig? Samtidig som arbeidstakere har både rett og plikt til å melde fra om kritikkverdige forhold, har en arbeidstaker også lojalitetsplikt, og en plikt til å forholde seg til arbeidsmiljølovens forsvarlighetskrav for hvordan varsling skal skje. Dette er spesielt viktig når det gjelder bruken av media. Det er særdeles viktig å vise lojalitet overfor pasienter og pårørende og være forsiktig når det gjelder bruk av opplysninger som kan identifisere pasienter eller pårørende. Ikke minst må taushetsplikten alltid respekteres. Det er få politikkområder som er så hyppig diskutert og debattert som helsepolitikk, og det er få dager – om noen – landets største aviser ikke har oppslag som omhandler helse. Det er derfor nærliggende å konkludere med: Ja, vi har en åpenhetskultur i norsk helsevesen, likevel kan vi alltid bli bedre. Jeg vil derfor takke representanten Toppe for å reise en viktig debatt.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Vi behandler stadig flere, og vi redder flere liv. Det utfordrer oss ute i kommunene, for alle de som blir reddet eller får behandling i spesialisthelsetjenesten, skal også ha et tilbud ute i kommunene. Derfor undrer det meg og veldig mange – selv om det ligger i et annet budsjett, handler det om helse – at Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen kunne kutte 214 mill. kr til dem som krever det aller mest, og som trenger det aller mest. Det gjorde også de blå-blå. Hvorfor gjorde Arbeiderpartiet det, og hvorfor reduserte de også refusjonsprosenten fra 80 pst. til 77,5 pst.?

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Det er en spesiell situasjon i år, med et regjeringsskifte og framleggelse av tilleggsproposisjon. På den bakgrunn la ikke Kristelig Folkeparti fram sitt eget budsjett, men er takknemlig for det budsjettforliket som kom mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Helse- og omsorgsarbeid er et felt som betyr mye for mange. Ja, det er et annet parti i denne salen som pleier å si at det er for folk flest. Og det er helt sant. Jeg har lyst til fra denne talerstol faktisk å takke alle dem som jobber innenfor denne sektoren. De gjør en fantastisk jobb. De møter alle mennesker i de mest sårbare situasjonene i livet. I alle situasjoner er det mulig å finne feil, men det er også alltid sånn at ting kan gjøres bedre. Dog har jeg lyst til å si at vi bor i et land med et flott helsetilbud. Det er arbeiderne der ute som gjør dette til et flott helsetilbud for oss. Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre likeverdige tjenester, uavhengig av bosted, alder, sosial bakgrunn eller kjønn. Kvalitet, trygghet, tilgjengelighet, tillit og omsorg, med pasienten i sentrum, skal prege vårt helsevesen nå og framover. Vi må sikre gode folkehelsetiltak som er sykdomsforebyggende og helsefremmende. Det betyr også at tidlig innsats både i forhold til habilitering og rehabilitering er viktig for å sikre livskvalitet og en helsekraftig helsetjeneste. Helse og omsorg handler om tjenester fra livets begynnelse til livets slutt. Kristelig Folkeparti er opptatt av å ha en god omsorg for gravide kvinner, sånn at barnet får en god start i livet. Derfor må vi må sikre gode svangerskapskontroller. Vi må ha en god følgetjeneste til sykehus av jordmor for dem som bor langt unna et sykehus. Det betyr også at vi må bygge mor og far som foreldre både før og etter at de har fått barnet sitt. Alle som føder, skal hjem til sin kommune etterpå. Da er det viktig at vi har god kapasitet på helsestasjonen for å følge opp de barna som kommer til verden. Så kan en kanskje se framover og tenke at det kan være nye måter å jobbe på også når det gjelder helsestasjonsarbeid, sånn at vi kan ivareta barna våre mye bedre. Innovasjon tror jeg er et nøkkelord også i forhold til helsestasjonsarbeid, kanskje i møte med barnehagen. Alle barn er dessverre ikke født funksjonsfriske. Mange har utfordringer i livet sitt helt fra starten av. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av at prematuravdelingene rundt om i landet vårt skal ha både nok kompetanse og nok ansatte som gjør den viktige jobben. Jeg er takknemlig for at vi på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre fikk inn igjen det usosiale kuttet som var på 214 mill. kr til ressurskrevende tjenester, og kompensasjonsgraden ble økt fra 77,5 til 80 pst. – for det er akkurat disse premature barna vi bl.a. snakker om – noe de andre partiene faktisk ikke fant plass til. Jeg er også takknemlig for at Kristelig Folkeparti la inn, og det ble, en felles merknad fra komiteen om de barna som har fått cerebral parese, hvor barn står i spesielt lang kø ved Oslo universitetssykehus, som faktisk har en nasjonal funksjon. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at akkurat disse barna og alle andre barn med spesielle utfordringer, får hjelp tidlig. Det gir familien og ikke minst barna selv bedre livskvalitet og verdighet. Verden er blitt mer og mer komplisert. Derfor ser vi også dessverre at flere og flere barn opplever å bli psykisk syke. Hvorfor er det slik? Det er faktisk et studium verdt i seg selv. Men jeg tror at kravene til barn og unge er så store – ja, til voksne også – at faren for å falle utenfor stadig henger over oss. Barn og unge står i kø for å få behandling for sine psykiske lidelser. Det mener Kristelig Folkeparti er feil. De bør og skal prioriteres. Kristelig Folkeparti er takknemlig for at det er lagt inn flere penger til psykiatri, men vi trenger også å gjøre noe med veilederen for psykisk syke barn og unge for å tydeliggjøre hvem i kommunen som har ansvar for å følge opp psykisk syke barn og unge når de kommer ut fra spesialisthelsetjenesten og sykehusene, dette fordi disse ungene lett kan falle mellom flere stoler. Er det fastlegen, er det helsestasjonen, er det psykisk helse, er det PPT – hvem har ansvaret for å følge disse opp? Det er uklart i veilederen. Barn og unge opplever også at de kan få sykdommer eller ha en medfødt sykdom som i løpet av kortere eller lengre tid fører til at de faktisk vil dø. Vi er ikke gode nok på palliasjon. Vi har ikke god nok kompetanse til å ivareta barn og unge og møte dem med at du faktisk skal gå ut av dette livet. Vi er ikke gode nok på kompetanse eller tøffe nok til å sitte ved sengen og følge dem livet ut. Jeg er glad for at det er lagt inn 2 mill. kr til barnepalliasjon, men det tror jeg bare er en begynnelse. Dette er viktig for å gi barn en verdig og god avslutning på deres korte liv, og det er viktig for dem som skal leve videre etterpå. Det kommer mange utfordringer i løpet av et liv, og det er ikke slik at alt går på skinner for noen av oss, ei heller om vi bor i vårt rike land, Norge. Flere og flere faller under rusens jerngrep, og jeg er veldig takknemlig for at en i samarbeidsavtalen har sagt at det skal satses mer på rus og psykiatri. Jeg er takknemlig for at de rød-grønne la inn 200 nye plasser til neste år, og at en får økning i tillegg på 255 mill. kr. Så kom det en ytterligere økning, på 20 mill. kr, i forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, som spesifikt skal gå til lavterskeltilbud. Kristelig Folkeparti er glad for at vi igjen skal få opp bruken av ideelle organisasjoners arbeid på dette feltet. Dette kan de, og dette må de brukes til. Dette er et arbeid som ble nedbygd av den forrige regjeringen. Regjeringen kan raskt nå utnytte kapasiteten som allerede finnes innenfor eksisterende avtaler med helseforetakene, og innenfor anskaffelsesregelverket slik som det ligger. Det er viktig at ideelle aktører sikres langsiktighet og forutsigbarhet. Alle ønsker vi lengst mulig å klare oss selv i livet, men mange av oss kommer til et punkt hvor vi trenger å få hjelp, fordi alderen eller helsetilstanden innhenter oss. Kristelig Folkeparti er glad for at en innenfor samarbeidet nå har sagt at en vil reformere ordningene for omsorgslønn og pleiepenger og ikke minst lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistent. Kristelig Folkeparti har i mange år foreslått i sine alternative budsjetter å øke statens andel til 50 pst. tilskudd ved bygging av sykehjemsplasser. Jeg er takknemlig for at Høyre og Fremskrittspartiet tydelig har hørt på dette og lagt det inn i sitt budsjett, og til og med økt til 2 500 plasser. Kristelig Folkeparti tror at flere kommuner vil benytte seg av dette. Det er også viktig i denne adventstid for Kristelig Folkeparti å si at vi av og til skulle ønske at vi hadde gjort porten både videre og høyere. Når det gjelder dagtilbudet for personer med demens, skulle kriteriene for å få lov til å være med i disse prosjektene vært både høyere og videre for kommunene. Per i dag er kriteriene kun knyttet til investering, men det er ikke det som koster noe for kommunene. Hvis en skal øke aktivitetstilbudet slik at en også har åpent på kveldstid, er det personalet som koster. Kriteriene skulle vært økt. Jeg tror det er derfor det står ledige penger på kontoen – det er personalkostnadene som blir store. Alle skal vi en gang ut av dette livet. Alle skal vi en gang dø, enten vi er unge eller gamle. Det er viktig for Kristelig Folkeparti med en god og verdig avslutning på livet. Palliasjon er ikke bare viktig for barn og ungdom, men også en viktig del av et helt helsevesen, helt inntil vi skal dø. Kristelig Folkeparti tror at vi kan bli bedre både kvalitativt og i måten å gjøre det på. Det sikrer mer verdighet og et helt helsevesen hvis vi får en bedre behandling av døende pasienter.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Ja, denne representanten er veldig glad for under, så det tror jeg jo på! Jeg synes også det er flott at avgiftene faktisk har økt. Jeg tror det er en måte å jobbe på, for den lidelsen som alkohol og rus medfører, kan vi ikke bare behandle i den ene enden uten å sette inn tiltak i den andre. Så jeg skulle ønske at den rød-grønne regjeringen hadde gjort det i forrige periode, og jeg er takknemlig for at det ligger an slik som det gjør nå. Kristelig Folkeparti skal iallfall være de som følger med i timen om det blir en reduksjon i avgiften, og du skal få høre fra oss da – at vi faktisk vil øke hvis det er mulig.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Jeg er den første til å innrømme at vi synes innsatsstyrt finansiering er en dårlig måte å styre helsevesenet på. Dette har jeg selv jobbet med ganske mye i spesialisthelsetjenesten innenfor hjerteomsorg. Kristelig Folkeparti vil være de som i den gjeldende avtalen holder argusøyne på at vi ikke blir styrt av hva vi får mest igjen for, men at det må være alvorlighetsgraden og sykdommen som teller når en skal gjøre operasjoner og prioriteringer, og ikke hva en får igjen i den andre enden, om en får 40 pst. eller 50 pst. igjen. Men det er en del av den avtalen vi inngikk. Vi er ikke komfortable med det, men vi skal holde øye med det.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Jeg deler Lysbakken og SVs bekymring for at det skal bli et markedsstyrt helsevesen. Det må ligge en prioritering bak at man faktisk har en rett til helsehjelp for i det hele tatt å kunne komme i vurdering. Så må det også i tillegg være sånn at hvis man da har rett til helsehjelp, og det er ledig kapasitet, så skal man kunne bruke den. Men Kristelig Folkeparti vil være de første til å stille seg bak at det ikke skal være markedet som bestemmer behovet. Det skal være sykdom som bestemmer behovet – og ikke omvendt.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Jeg deler Toppes bekymring for den mannen i Bergen som hadde sittet inne i tre år på en lukket avdeling. Så har jeg følgende spørsmål: Tror Toppe at enhver kommune, uavhengig av størrelse, er i stand til å ta imot en pasient som går direkte fra en lukket avdeling og ut til kommunen? Er vi gode nok i Kommune-Norge hvis vi kun har én pasient med den diagnosen som er grunnen til at han sitter på lukket avdeling? Ser representanten Toppe for seg at vi kanskje bør ha enten en samhandlingsreform med kommuner som jobber sammen, eller en halvannenlinjetjeneste for akkurat denne gruppen pasienter som er så syke, som vi her snakker om?

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

I samarbeidsavtalen og i plattformen til regjeringen sier man at de 200 plassene som var lagt inn til neste år når det gjaldt rusbehandling og psykiatri, skal gå til ideelle organisasjoner. Det er Kristelig Folkeparti veldig glad for. Men vi lurer på hvordan ministeren tenker å legge opp denne prosessen for å få tak i disse plassene fort. Jeg har nemlig vært og besøkt en del ideelle organisasjoner som ganske radig er klare; hvis de får et signal fra enten de regionale helseforetakene eller ministeren, er de i stand til å bygge opp tjenestene raskt. Jeg bare lurer på hvordan ministeren tenker når det gjelder å få den prosessen raskt på plass.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

«Privatisering» har blitt et mantra for de blå-blå, sa representanten Knutsen. På samme måte har jeg lyst til å si at «det offentlige» kanskje har blitt et mantra for den andre siden i politikken. Jeg tror vi må passe oss vel for lette mantra. Det kan jeg si, som er fra Kristelig Folkeparti. Husk at vi har brukt private i mange år. Et eksempel på det er Feiringklinikken. Jeg har selv sittet som leder av hjerteutredningen. Feiringklinikken var et substitutt, som gjorde at vi kunne hjelpe hverandre når køene var lange. Forrige helseminister sa at en skulle forlenge åpningstidene og dermed øke kapasiteten ved offentlige sykehus. Det er mulig – jeg tror det går an – men vi må jammen ta inn over oss at det også vil kreve. Det vil kreve mer anestesipersonell, flere intensivsykepleiere til å passe på etter operasjonen, mer areal på overvåkningsstuer fordi det er operert tidligere på dagen, flere laboratorier og mer røntgen. Vi må ikke ta lettvinte veier når vi lover noe med tanke på opinionen. Det samme har jeg lyst til å si om røntgenmaskiner. De kan gå døgnet rundt, men vi har noen arbeidsavtaler som gjør at vi – hvis disse maskinene skal gå døgnet rundt – må ansette flere folk. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti å si: Vi kan få større kapasitet i offentlig sektor, men da må vi utdanne flere folk. Og vi må utvide kapasiteten når det gjelder overvåkingsmulighetene. Mens vi venter på dette, er det personale og kapasitet der ute som kan brukes. Da må ikke det som styrer oss, være hvorvidt det blir privat eller offentlig, men være ut fra pasientens behov. Det er helsehjelp som styrer oss. Det må føre til at vi bruker privat sektor ut fra pasientenes helseperspektiv, og hvor de trenger å stå minst mulig i kø.

2013-12-09

Olaug Vervik Bollestad

F

Kristelig Folkeparti

Den offentlige debatten har avdekket en ledelseskultur ved flere sykehus og i kommuner som gjør det er vanskelig å stå fram med faglige råd eller varsling om kritikkverdige forhold. Det er, som representanten Toppe sier, rapportert om sanksjoner mot enkeltpersoner som står fram med kritikk når det gjelder pasientbehandling. For Kristelig Folkeparti er en verdimobilisering innen helsetjenesten et viktig redskap for å nå fram og jobbe med akkurat denne problemstillingen, som jeg tror er kjempeviktig. Vi tror at vi har en unik mulighet nå, når det skal lages en helse- og sykehusplan på nasjonalt nivå. Disse verdiene som jeg nå snakker om, må forankres i Helsedepartementet, ut til de regionale helseforetakene, ned på de lokale helseforetakene og helt ned på gulvet, både til sykepleiere og til leger, og også til vaskehjelp og kontorpersonale – til alle. Alle skal ha et eierforhold til verdiene i norsk helsevesen. Det må ut til kommunene, ut til helse- og omsorgstjenesten – helt ut til det ytterste ledd. Verdier må forankres både blant ledere og blant ansatte. Verdier som sier noe om prioritering, som sier noe om utvikling av tjenester og om hvordan dette skal være i framtiden, må være godt forankret. At det er en kultur for åpenhet hvor man bygger tillit og har tro på faglighet, må stå sentralt i den verdidebatten vi drar inn med tanke på hvordan vi vil ha helsevesenet, med pasienten i fokus. Det er lett å evaluere og telle det som handler om ventelister, antall operasjoner, køer, osv., men Kristelig Folkeparti mener også at det er behov for å utvikle noen rapporteringssystemer som sier noe om kvalitet, som sier noe om pasientperspektivet, og som sier noe om pasientforløpet. Fordi vi tror at det er vanskelig å måle, må vi jobbe med å finne gode målerutiner for å komme fram til hva det er som skjer ute i Helse-Norge. Vi må lage en kultur for å melde, og vi må lage en kultur for å lære av feilene vi gjør. Kristelig Folkeparti tror, og jeg selv tror etter å ha jobbet i norsk helsevesen i 30 år, at tankegangen rundt New Public Management er en av grunnene til at vi er der vi er. Alt har sin markedsmekanisme, alt skal ha kontrollrutiner, og det legges opp til at det må være en sterk lojalitet. De som er på golvet, må lyde den som er over seg, og den som er over der, må lyde den som er over der igjen. Og så mister vi fokuset – vi mister fokuset på pasienten, og vi mister fokuset på den beste kvaliteten i forhold til å drive god pasientbehandling. Derfor har jeg lyst til å si takk til Toppe. Jeg tror vi må ta og diskutere verdiene og la dem gjennomsyre det som skal være et godt helsevesen for framtiden.

2013-12-09

Kristin Ørmen Johnsen

F

Høyre

Tilgang på likeverdige helsetjenester er en rett, uavhengig av diagnose, kjønn, personlig økonomi, bosted, etnisk bakgrunn, funksjonsevne og seksuell orientering. Mange står i dag i helsekø, og det har under de rød-grønnes regime utviklet seg et helsevesen som favoriserer personer med helseforsikring. Antall personer med helseforsikring har økt dramatisk, og det er mulig for dem med god råd, eller for dem som har en arbeidsgiver som forsikrer sine ansatte, å gjøre dette. Også denne regjeringen vil, som tidligere regjering, tillate helseforetakene å kjøpe flere tjenester fra private aktører for å få ned køene. Da skulle man ikke behøve forsikring. Men i merknadene fra de rød-grønne i innstillingen – og også av representanten Micaelsens innlegg her – kan det tolkes som at et privat supplement, f.eks. kjøp av røntgentjenester for å redusere køer, ikke skal tillates, i beste fall reduseres(presidenten klubber) (presidenten klubber) Bekymrer det ikke representanten Micaelsen(presidenten klubber igjen) at det stadig er flere som tar ut helseforsikring? (presidenten klubber igjen)

2013-12-09